Hage og historie

På lørdag dro vi, - i pøsregn, ned til Dumfries. Jeg tenkte at skulle vi vente til våren kom før vi kjøpte nye hagemøbler, ble det lenge å vente. På søndag sto Dear Husband ute i regn og vind og skrudde de sammen.
I dag morges, allerede klokka 8, var det knall blå himmel og 20 grader.

Noen forstod endelig at jeg mente alvor.



Jeg trengte noen flere blomster, det var ikke alle som overlevde vinteren. Så jeg bestemte meg for å dra ned til Sanquhar. Det er en liten by et par mil eller så herfra, men man må kjøre ned dal-passet for å komme dit. Og det er egentlig ikke noe jeg liker å gjøre. Det er stupbratt, veien er smal og kronglete. Lammene har ikke lært seg trafikkreglene enda og det er fullt av kamikaze-kaniner som ligger på lur bak busker og kratt og hiver seg foran bilen din når du kommer kjørende. For ikke å snakke om alle fasanene som er så dumme at de ikke engang skjønner at de lever. De futter over veien alle steder og har ikke vett til å komme seg unna. Enten så begynner de å løpe i ring eller så løper de foran deg bortetter veien. Høns er intelektuelle sammenlignet med fasaner.






















Sanquhar er bare en bitteliten by. Den har et par, tre butikker og en bensinstasjon som også har et lite gartneri. Men det har ikke alltid vært sånn. Like ved veien ligger Sanquhar Castle. Eller rettere sagt, restene av det. Det ble bygget rundt 1100-tallet en gang. Og der har Robert the Bruce vært gjest. Det har William Wallace også. (Braveheart, dere vet) og Mary Queen of Scots har bodd der.


Så selv om det selvsagt er litt avstand i tid, så kan jeg jo egentlig kalle dem naboer. Kan jeg ikke?

Sanquhar har også verdens første postkontor og det ligger der faktisk enda og er fortsatt i bruk.