Huff av meg

Jeg ser aldri på meg selv i speilet, eller - rettere sagt, jeg ser bare på det jeg må se på. Håret, når jeg grer meg, tennene, når jeg pusser dem osv. Jeg ser aldri på alt sammen samtidig. Men i dag skjedde det ved et uhell. Og himmel og hav. Jeg har hud nok på halsen til flere halser. Det er mye jeg liker å ha mer av, men hud på halsen er ikke en av dem.
Jeg lurte litt på om jeg skulle ta med meg hundre pakker med Hob Nob kjeks og gå tilbake til sengen for å bli der til evig tid eller til huden har krympet igjen.
Men jeg hadde ikke hundre pakker med kjeks og jeg stoler ikke helt på den huden. Har jeg ikke leste et eller annet sted at man vokser mest mens man sover? Kanskje det er hele greia, jeg har sluttet å vokse, men ikke huden min?

Og mens jeg stod der og glante skrekkslagent på meg selv gikk det opp for meg at da Dear Husband kalte meg "Cruella de Ville" forleden dag var det ikke fordi hans syns jeg har en eksotisk og dramatisk personlighet, men fordi jeg har fått en bred, hvit stripe i håret. Det er jo til å gråte av.

Jeg ringte Maren fra Orkanger på salongen og fikk time med en gang. Hun forstod at det hastet. Så nå har jeg farget håret i mangefargede striper. Ikke at det gjør huden min mindre selvsagt, men kanskje det kan distrahere litt?

Og så fikk vi skravlet litt på norsk også. Vi er begge enige om at Fish and Chips er hæslig og at fiskeboller i hvit saus er kjempegodt. Er man norsk så er man norsk.

56 er en teit alder. Omtrent som å være 15. For ung til masse og for gammel til like mye. For no herk.

When I am Old I Will Wear Purple
Jenny Joseph's 'Famous Poem'

Warning! When I am Old I will wear Purple! When I am an old woman, I shall wear purple - - With a red hat which doesn't go, and doesn't suit me. And I shall spend my pension on brandy and summer gloves and satin sandals, And say we've no money for butter. I shall sit down on the pavement when I'm tired and gobble up samples in shops and press alarm bells and run with my stick along public railings, and make up for the sobriety of my youth. I shall go out in my slippers in the rain and pick flowers in other people's gardens and learn to spit! You can wear terrible shirts and grow more fat and eat three pounds of sausages at ago, or only bread and pickles for a week, and hoard pens and pencils and beermats and things in boxes. But now we must have clothes that keep us dry, and pay our rent and not swear in the street, and set a good example for the children. We must have friends to dinner and read the papers. But maybe I ought to practice a little now? So people who know me are not too shocked and surprised when suddenly I am old, And start to wear purple! --Jenny Joseph

Så er jakken min ferdig. Jeg skulle nok ha ønsket at fargen hadde blitt litt roligere. Det er ikke så greit å vite hvordan garnet egentlig er når man handler på e-bay. Men pytt, den blir fin sammen med sort. På oppskriften stod det at man ville trenge 1100 gr. garn. Så jeg kjøpte 1500 gr for å være sikker. Jeg brukte 600 gr. Jeg har garn nok igjen til å strikke sovepose. Minst!




Jeg har fått begynt på genseren til DH også. Det garnet er virkelig nydelig. "Freedom Spirit" heter det, og kommer fra Twilleys of Stamford. 100% ull , nydelig og mykt. Jeg får nesten litt kasjmir-følelse av det.

Jeg får gå på butikken i morgen og kjøpe noen kjekspakker. En vet jo aldrig.

Tja

- hva kan man si? Jeg kunne selvsagt banne, lenge og inderlig, men det hjelper så lite og jeg er ikke særlig flink til det heller.
Barnet var på besøk i helgen, vi sitter og ser på TV og skravler. "Strikker du mønster, nå da?" sier han. Jeg ser på ermet jeg holder på med, og jammen har ikke garnet bestemt seg for å gjøre noe helt annet.
Jeg satt og tygget på leppen en stund; hvor langt må jeg rekke opp og hvilken arm rekker jeg opp? Så ser jeg panikken brer seg over fjeset på Dear Husband. Han har vel ennå i friskt minne siste gangen jeg rakk opp. Han snakket lenge og inderlig om at det er ingen lov som sier at begge ermer må være like, at jeg jo liker ting som er anderledes og at han syns de ble kjempefine. Jeg ga meg. Det er greit det, jeg kan godt ha to ermer som er helt forskjellig. Men han er totalt fargeblind og ser jo ikke at mønsteret avviker noe så innmari. Men for husfredens skyld, så.

Like greit egentlig, for jeg ble sur som en potte alikevel da jeg så hva frosten i natt hadde gjort med blomstene mine. Kanskje jeg skulle banne litt uansett.

Jeg kan kanskje vise frem hva jeg lagde på The Mud Club. Til meg å være så syns jeg det ble ganske fint.
Jeg fant en sånn boks med pynteglassperler på en butikk ogg helt det oppi fatet før glasuren ble brent og resultatet ble gøyalt. Må lage flere sånne tror jeg.

Award

Jeg fikk denne fra Sipusa.
Hun syr og strikker de lekreste ting og hun har en utrolig sikker form- og fargesans. Jeg stikker innom bloggen hennes ofte og finner alltid noe spesielt. Så det er ekstra hyggelig å få en sånn oppmerksomhet fra henne.

Denne må jeg nesten få dele med alle. Det er så mange flotte blogger rundt omkring og så mye inspirasjon å hente, at jeg makter ikke å velge bare noen få.

Redebygging

Jeg må få dele et bilde Dear Husband sendte meg.
En måke har bygd rede og lagt egg - midt ute på parkeringsplassen på jobben hans.

Alle er litt bekymret for hvordan det skal gå med fugleungene når de ruges ut. Måker er snodige dyr, da. Snodige fugler??

Fred og ro

Husene ligger som erter i en belg oppetter veien her. Det er hyggelig med naboer, selvfølgelig. Men av og til må jeg oppsøke det Dear Husband kaller "Fred and Roo". Og det er ikke lang unna. Bare noen minutter med bil.

Det ligger et hus inne i ene dalføret. Av og til, ikke ofte, er jeg litt misunnelig. Man kan finne vill hvitløk også. Ikke bare smaker det nydelig, maten blir lekker å se på.















Jakken er snart ferdig. Bare armene igjen. Jeg måtte forandre på dem også. Jeg kan ikke utstå trange armer. Så de blir strikket med mye lengre rillekant og litt videre enn det oppskriften sier.

Overaskelse

Gjett om jeg ble. Overasket altså, da jeg fikk kamera i presang.


MySpace Graphics

Så nå har jeg tatt det siste bildet med det gamle. Dette er jo SÅ mye flottere. Egentlig så er det litt skummelt syns jeg. Det har noe som heter "Smile mode". Jeg kan sette fra meg kameraet på bordet og gå fra det. Det skanner rommet for smil og tar bilder, helt av seg selv. Hvis ikke det er noe av det sprøeste - så vet ikke jeg. Jeg tror det sitter en liten mann inni der og ordner opp. En veldig liten mann, selvfølgelig. Veldig, veldig liten mann.

Jeg har ikke foretatt meg noe som helst fornuftig disse siste dagene. Jeg har bare sittet i hagen og fått D-vitamin lageret mitt påfylt. D-vitaminer er viktige og man må sitte veldig stille sånn at man får lastet ned flest mulig. Man kan jo ikke forlange at de skal løpe rundt og lete etter en.

Vi hadde nydelig vær hele forige uke, og det skal bli like fint denne uken her. Men på lørdag, da jeg inviterte til hageselskap, ja da tordnet, lynte og pøsregnet det. Sånt er urettferdig.


Så langt har jeg kommet på jakken. Forstykkene og armene igjen. Jeg kuttet ut den sjalskraven. Den er liksom ikke helt min stil (akkurat som om jeg har noen stil), så forhåpentligvis så blir det V-utringning av det.

Award

Se hva jeg har fått av Muffin.

Jeg blir virkelig rørt av sånt, jeg. Og når en dame som Muffin, som virkelig er så talentfull og dyktig som det hun er, syns at bloggen min er verd en Award - da blir jeg både rørt og stolt. (Når sant skal sies, så blir jeg litt imponert over meg selv
MySpace Graphics

Så - tusen takk! Dette setter jeg virkelig pris på-

Denne må gies videre selvsagt. Det er fryktelig vanskelig å velge, det er så utrolig mange dyktige, morsomme og interesante bloggere rundt omkring, men jeg skal velge meg 4 stykker

Beyla må få en. Hun spruter alltid av liv og kreativitet, hun har gitt meg mange hyggelige stunder med bloggen sin.

Sylvez er også en kreativ dame med livsglede. Og hun liker Marimekko. Det gjør jeg også. Men hun maler motivene fra stoffet og lager de flotteste malerier.

Lillefix har tatt opp gamle håndarbeidsformer og lager helt utrolige vakre ting. Hun har også tatt seg møyen med å lage mønster, sånn at andre også kan få glede av det. Vel verdt en award, syns jeg.

Liv Bloggen hennes er så koselig. Og hun har et utrolig glimt i øyet. Og hun strikker de nydeligste ting.

Sol og sommer

Sånn går det når man sitter og strikker i haven og glemmer tiden.

Flere "naboer"

Benken min, ja. Den er faktisk litt spesiell den. Den kommer herfra. Dette er Drumlanrig Castle. Det ligger en halv times kjøretur herfra og eies av the Duke of Buccleuch. Av og til har de marked der nede og benken ble kjøpt for litt over 100 kr. Det var vel en han hadde til overs da, tenker jeg. (smil)

Det er fantastiske haver der, de har til og med et blomsterur. Forskjellige blomster som åpner seg til forskjellige tider på dagen. Det er litt av et syn. Det er mange håndverkere som har butikker der også, i de gamle stallene. For noen år siden var det åpen tilgang i selve slottet også. Mannen eier en av de største private maleri-samlinger i Europa. Men så var det en "gjest" som stakk et maleri av Leonardo da Vinci under armen da han gikk, og siden den gang har de forandret på rutinene. Synd i grunnen.

Jeg lurte lenge på hva navnet egentlig betydde. "drum" fant jeg ut betyr "lang" på keltisk, men "lanrig"? Da jeg fant ut av det var det så man fikk lyst til å slå seg selv i pannen. Lanrig. Egentlig LANG RYGG. Det er et nordisk navn. Så hele navnet betyr "Lang, lang rygg" Så her har det nok vært nordmenn lenge før meg.

Hanegal

Og jeg blir gal av hanen. I natt begynte han som vanlig å gale ved 3 tiden, jeg lå og hørte på ham til klokka 6, men da ga jeg meg. Det var bare å stå opp.
Litt senere på formiddagen sitter jeg i haven og nyter finværet og småsover litt.
Plutselig kykkelikyer det rett bak ryggen min. Og jammen var han ikke der, inni buskasen. Hanefar var på tur med haremet sitt.

Jeg skal innrømme at jeg tenkte at "nå har jeg deg", og Cockaleekiesoup kunne fort stått på menyen i dag, men jeg er alt for pysete. Man kan jo ikke drepe mannen foran øynene på alle konene. Da ville jeg ihvertfall bli søvnløs. Men jeg fikk da tatt et bilde.

Jeg tenkte at siden det var så nydelig vær, så kanskje jeg skulle gå en tur opp til dammen kanskje, eller ihvertfall opp en av åsene. Jeg fant frem joggeskoene mine - men da jeg tok de på meg gikk sålene i oppløsning!


Jeg prøvde å komme på når jeg sist gikk "ordentlig" tur - det må ha vært forferdelig lenge siden. Må nok ta meg sammen. Må ha nye joggesko også.


MySpace Graphics

Varmt

Det ble plutselig høysommer. Det er knallvarmt og pus er helt kake.
Jeg har endelig fått tatt fatt i bakhagen vår. Det var på høy tid. Ugresset hadde omtrent tatt over.

Så jeg er helt kake jeg også. Skal ikke gjøre noe annet hele kvelden enn å glane på TV og strikke.

Hage og historie

På lørdag dro vi, - i pøsregn, ned til Dumfries. Jeg tenkte at skulle vi vente til våren kom før vi kjøpte nye hagemøbler, ble det lenge å vente. På søndag sto Dear Husband ute i regn og vind og skrudde de sammen.
I dag morges, allerede klokka 8, var det knall blå himmel og 20 grader.

Noen forstod endelig at jeg mente alvor.



Jeg trengte noen flere blomster, det var ikke alle som overlevde vinteren. Så jeg bestemte meg for å dra ned til Sanquhar. Det er en liten by et par mil eller så herfra, men man må kjøre ned dal-passet for å komme dit. Og det er egentlig ikke noe jeg liker å gjøre. Det er stupbratt, veien er smal og kronglete. Lammene har ikke lært seg trafikkreglene enda og det er fullt av kamikaze-kaniner som ligger på lur bak busker og kratt og hiver seg foran bilen din når du kommer kjørende. For ikke å snakke om alle fasanene som er så dumme at de ikke engang skjønner at de lever. De futter over veien alle steder og har ikke vett til å komme seg unna. Enten så begynner de å løpe i ring eller så løper de foran deg bortetter veien. Høns er intelektuelle sammenlignet med fasaner.






















Sanquhar er bare en bitteliten by. Den har et par, tre butikker og en bensinstasjon som også har et lite gartneri. Men det har ikke alltid vært sånn. Like ved veien ligger Sanquhar Castle. Eller rettere sagt, restene av det. Det ble bygget rundt 1100-tallet en gang. Og der har Robert the Bruce vært gjest. Det har William Wallace også. (Braveheart, dere vet) og Mary Queen of Scots har bodd der.


Så selv om det selvsagt er litt avstand i tid, så kan jeg jo egentlig kalle dem naboer. Kan jeg ikke?

Sanquhar har også verdens første postkontor og det ligger der faktisk enda og er fortsatt i bruk.

Nytt kjøkken og gravalvor

Naboen får nytt kjøkken og broren hans skal bygge det for ham. Nå har de kranglet i flere dager og siden begge to er venner av meg, har de kommet inn hit etter tur for "å roe seg ned". Nå er jeg lei både kjøkkenet og dem.
Så jeg gjemte meg på kirkegården i ettermiddag. Det er fredeligere der oppe.

Den er eldgammel, den kirkegården. Noen av gravene har ikke navn eller dato, men hodeskaller og knokler i kryss, så vi snakker vel om 1400 - 1500 tallet.

Og så er det de "nyere! Bare et par-tre hundre år eller så og de er de virkelige tragiske. Lange lister med navn på barn som døde. Jeg kan ikke engang forestille meg hvordan folk levde.
Huset vårt er egentlig to hus som er slått sammen og så bygget på bak og opp. Så det rommet jeg sitter i nå, pluss gangen, var hele det ene huset. Ca. 4m x 5m. Og her har det bodd familier på 6 - 10 mennesker.

Det hjalp jo ikke mye på humøret, den utflukten der. Men det setter ting litt i perspektiv.

Jeg skal fortsette på jakken min. Det skal jeg. Jeg er omtrent så langt som jeg var før jeg rakk opp. Og blir den fortsatt for stor, så skal jeg spise og spise til den passer. Jeg bare sier det.

Gjesteløs

Nå har jeg skikkelig dårlig samvittighet. Lille rotta satt helt stille på gulvet her inne i morges, med et helt fortvilt utrykk i det vesle fjeset. Sikker helt utslitt etter en natt i rotteversjonen av "House of Horrors". Jeg fikk ganske enkelt fanget den med hånden og bar den ut. Men den bare satt der. Kan en rotte sulte ihjel i løpet av en natt? Jeg lurte litt på om jeg skulle bære ut noe mat til den, men hvis jeg ble tatt på fersken i å gjøre noe sånt, så blir jeg vel brent på bål.

Pus kunne jeg jo ikke slippe ut heller. Hun ville ha funnet den med en gang og tatt den inn igjen. Så hun har sittet foran døren med alle bena i kryss og sett på meg som om jeg er mindre intelligent. Jeg lurer selv noen ganger.

Nå har det gått noen timer, så hun ble sluppet ut på baksiden av huset. Så har ihvertfall rotta en fighting chance.

Men jeg føler meg virkelig råtten.

To a Mouse
by
Robert Burns

Wee, sleekit, cow'rin, tim'rous beastie
O, what a panic's in thy breastie!
Thou need na start awa sae hasty
Wi' bickering brattle!
I wad be laith to rin an' chase thee
Wi' murd'ring pattle!

I'm truly sorry man's dominion
Has broken Nature's social union,
An' justifies that ill opinion
Which makes thee startle
At me, thy poor, earth-born companion
An' fellow mortal!

I doubt na, whyles, but thou may thieve;
What then? poor beastie, thou maun live!
A daimen icker in a thrave
'S a sma' request;
I'll get a blessin wi' the lave,
An' never miss't.

Thy wee bit housie, too, in ruin!
Its silly wa's the win's are strewin!
An' naething, now, to big a new ane,
O' foggage green!
An' bleak December's win's ensuin,
Baith snell an' keen!

Thou saw the fields laid bare an' waste,
An' weary winter comin fast,
An' cozie here, beneath the blast,
Thou thought to dwell,
Till crash! the cruel coulter past
Out thro' thy cell.

That wee bit heap o' leaves an' stibble,
Has cost thee monie a weary nibble!
Now thou's turn'd out, for a' thy trouble,
But house or hald,
To thole the winter's sleety dribble,
An' cranreuch cauld!

But, Mousie, thou art no thy lane,
In proving foresight may be vain;
The best-laid schemes o' mice an' men
Gang aft agley,
An' lea'e us nought but grief an' pain,
For promis'd joy!

Still thou are blest, compar'd wi' me!
The present only toucheth thee:
But och! I backward cast my e'e,
On prospects drear!
An' forward, tho' I canna see,
I guess an' fear!

Midge og rotter

I dag har vi hatt sol og varme. For første gang i år. Jeg fikk ryddet litt i hagen og vi satte ut Midge-maskinen.

Denne lover å rydde et område som en liten fotballbane for midge. Det er egentlig for godt til å være sant, men kanskje den kan fjerne noen av dem.

Midgen her er av spesiell høyland-kvalitet og er helt borte i natta blodtørstige. De er bittesmå, mye mindre en knott. Men de kommer i horder, de biter så du blør og det er umulig å være ute etter at solen forsvinner. Og her hos oss forsvinner den alt ved 6 tiden, selv midt på sommeren, takket være de digre åsene rundt oss.

Jeg sitter her sammen med en rotte. Jeg hører den krasler under sofaen. Pusifer er storjeger, men jeg får vanligvis en død mus levert på dørmatten ute et par ganger om dagen. I kveld fikk hun tak i en rotte og syntes tydligvis den var en flott presang til meg. Så hun kom inn med den, lys levende, og slapp den løs i gangen. Og jeg er ikke mann (dame) nok til å få tak i den igjen. Jeg har flydd rundt her i hele kveld med en kurv og en kost, men den er rene Speedy Gonzales og lar seg ikke fange. Jeg har sittet med døra oppe i hele kveld i håp om at den løper ut av seg selv, men den skjønner visst ikke det. Stakkers arme krek, den må jo være vettskremt også da. Jeg aner ikke hva jeg skal gjøre med den, jeg får lukke den inne her i natt og se om jeg kan få fatt i den i morgen.
Like greit at jeg ikke er redd rotter. Men hadde hun kommet inn med en frosk, da hadde jeg flyttet. Frosk er kjempeskumle dyr.

Jeg satt her og lurte på om jeg hadde fått øresus av alt stresset. Men nei, det PØSregner ute. I bøtter og spann. så der var nok våren over for denne gang.

"Bannskap"

Så langt hadde jeg kommet på jakken - og nå ser den sånn ut!!!!
Jeg strikket prøvelapper nok til å lage et ullteppe (vel, nesten, da) og var sikker på at jeg hadde maskeantallet riktig. Men jeg hadde nok ikke det. Jakken ble stor nok til å brukes som bildekke for en mindre bil!!!! Lørdag satt jeg og så Tarzan-film og rakk opp og rakk opp. Var ikke mye blid, nei. Filmen var helt teit den også.

For å gjøre dagen helt perfekt - så virket ikke kokeplatene på ovnen da jeg skulle lage lunsj. Død som en sild. Den ovnen er rimelig ny og urimelig dyr og har ikke noe med å slutte å virke. Jeg følte meg omtrent som et trøndersk uvær her jeg satt. Stakkars Husband gikk ut i garasjen og var der mesteparten av dagen.
Utpå ettermiddagen en gang tuslet han rundt ute på kjøkkenet. Han kommer ut derfra med et veldig forsiktig smil. Oven var ikke i stykker den. Jeg hadde kommet borti barnesikringen da jeg vasket den!!! Jeg visste ikke at den hadde barnesikring engang. Hva pokker er vitsen med barnesikring i et hus med bare voksne? Jeg bare spør. De gjør sånt for å drive meg til vanvidd!

Jeg har begynt på jakken igjen, med mindre pinner.

Dagens fangst

Er det ikke fantastisk at man kan handle på Mauds Garn på Tveita når man bor i Skottland? Hva gjorde man før man fikk internett?

Tynt og lekkert alpakkagarn som skal strikkes på pinne nr. 9 og bli til tunika. Men først må jeg få strikket ferdig jakken jeg holder på med - og genser til Dear Husband. Men jeg bare vet at det ligger der og venter på meg. Lykke!

Jeg var i "byen" i går for å handle og da kjøpte jeg roser til meg selv, - fordi jeg egentlig syns jeg er ganske grei. Man skal påskjønne sånt, det er jeg sikker på at jeg har lest et sted.

The Mud club

Sølekake-klubben. Det er det Dear Husband kaller keramikk gruppen min. Og egentlig så kan han ha rett. Ihvertfall når det gjelder meg. Jeg er fullstending håpløs og blir nok aldrig noen keramiker, nei. Men det er så innmari koselig og sitte der sammen med andre jenter, drikke kaffe og ha leire opp til albuene.

Sola var akkurat på vei ned da vi dro hjem. Selfølgelig hadde jeg ikke annet kamera enn mobilen min, men jeg poster det nå alikevel.

Spøkelser og skrømt

Det er gammelt her oppe. Det har bodd folk her i mange, mange hundre år. Og det er mange historier om spøkelser og gjengangere selvfølgelig. Det hadde nesten vært rart ellers.

Naboen min nedefor her, banket på døren min en ettermiddag. Han er en all right fyr, men han minner meg så om Bokfinken Knut. Han er tynn og hengslete med lang tynn hals, temmelig duknakket og evindelig bekymret. Men han sto altså utenfor døra, hvit i fjeset og vill i blikket.
"Jeg må snakke med noen" sier han. "Jeg har ikke sovet på flere netter. Jeg har fått spøkelser i huset".
Jeg fikk satt ham ned i en stol og gitt ham en kopp kaffe. "Jeg hører musikk og det er noen som prater hele tiden" sier han. Fyren er virkelig helt fra seg. "Sist natt var det noen som spilte på sekkepipe".

Men den sekkepipa - den hadde holdt meg våken også. Saken er nemlig den at de som bor i huset ved siden av hun med hanen (rett over veien) driver med hundeoppdrett. Så det har stått en hærskare med hunder og bjeffet natten lang. Noen har vel klagd, tenker jeg, for de har hengt opp høytalere ute og radioen står på full guffe natten igjennom. Og det virker jo på en måte. Hundene bjeffer ikke like mye.

Han virket nesten litt skuffet da han gikk. Hans hus er forholdsvis nytt. Ikke mere enn 50 år gammelt. Kanskje han innerst inne ønsket seg et spøkelse eller to?

Bo på landet

Jeg var nettopp ute for å rope Pusifer inn. Det er kaldt og stjerneklart. Stakkers lille bilen min har rim på hele seg.

En av åsene her har en radar - og så vidt jeg vet er dette det eneste stedet i UK hvor Flyvåpenet har lov til å trene på å fly under radaren. Så mens jeg står der ute og roper på pusen, kommer det et jagerfly durende rett over hodet på meg. Og like etter ett til. Hele huset hopper og rutene klirrer. Pus kom inn som et skudd. Jeg lurer på om jeg kan ringe militæret neste gang Pusifer ikke kommer med en gang?

En annen sak er at jeg vet de har blitt bedt om å ikke gjøre dette på denne tiden av året. Sauene lammer og de blir vettaskremte av det. Rypene liker det ikke heller. I morgen kommer Tommy Shepherd til å være fly forb-sint.

Men om jeg er veldig heldig så kanskje hanen rett over veien fikk krøll på stemmebåndene. Han vekker meg hver morgen klokka 3. Jeg savner ofte det stille og rolig livet i en større by.

Den som intet våger

Så har jeg kastet meg uti det og begynt på jakken jeg fant på Drops.

Det er faktisk ikke så vanskelig som det ser ut til. I hvertfall ikke etter at Lillefix fikk meg til å forstå gangen i kontstrikk. Dette er faktisk enklere.

To ganger i dag har naboer av mannearten vært innom på kaffe og begge to spurte meg om jeg strikket bikini. Bikini!!! Hvordan tror de damer egentlig ser ut? Jeg måtte jo spørre. "Nei" sier han ene, litt flau. "det bare minnet meg om - vel en - bikini" Å ja? Really?

Garnet kjøpte jeg på E-bay fra Kina! Det er nydelig. Mykt og deilig, men litt tynnere enn jeg trodde, så jeg måtte gå opp en størrelse i strikkepinner. Men det gjør ingen ting. Jakken blir bare litt luftigere den. Håper jeg da.
Garnet tok 14 dager i posten og kostet meg den enorme sum av ca. 20 pound for 1000 gr. garn, og det var inkludert porto
Jeg har fått Knit Pick Harmony pinnene mine også og de er bare fabelaktige å strikke med. (Jeg har bestilt strømpepinner fra Holz og Stein også. Jeg kan vel få både - og)

Sokker i kontstrikk

Jeg fikk strikket ferdig sokkene mens jeg var i Aberdeen. Mønsteret står Lillefix
for og det finner du i bloggen hennes. De var faktisk skikkelig morro å strikke. Skjønt, jeg strikket ikke i to farger, men jukset litt med flerfarget garn. Det er en absolutt fordel å kunne strikke "baklengs". Hadde jeg måttet snu for hver omgang hadde jeg nok ikke funnet det like morsomt.

Og så er det "garnfangsten" min. Kun en butikk i Aberdeen som selger garn. Det er bare en i Glasgow også, så vidt jeg vet. Samme butikken egentlig. John Lewis. En sånn Steen og Strøm affære. Jeg hadde lovet meg selv dyrt og hellig at jeg ALDRIG skulle handle der, men hva gjør en stakkar?

Jeg var innom John Lewis i Glasgow her før på vinteren. Det plaskregnet, det var kaldt og jeg hadde vondt i bena. Jeg karret meg opp rulletrappene til garnavdelingen som ligger bortgjemt helt bakerst, satte meg ned ved et bord der og bladde litt i noen mønsterbøker. Så kommer det et damemenneske med utseende som en spissmus bort til meg - "Disse mønstrene er beregnet på unge" så hun "de klassiske mønstrene finner du der nede" og peker nedover reolene.
Min humoristiske sans hadde forlatt meg forlengst på det tidspunktet og jeg tente på alle pluggene. "Trenger man aldersbevis for å handle her?" fikk jeg slengt utav meg før jeg hinket ut igjen.
Det tok flere dager før jeg kunne le av det. Alle andre fant det jo selvfølgelig ustyrtelig komisk, selv når jeg stod der og var såra og vonbroten - eller muligens fordi jeg var såra og vonbroten. 55 år er da ingen alder? Er det vel? Men kanskje jeg ser utrolig mye eldre ut? Og da er det jo enda værre.

Jentene i butikken i Aberdeen var hyggelige nok de. Men den ene kunne fortelle meg at de hadde ikke så mye utvalg fordi - " det er jo egentlig ikke så mange som strikker". Så det så. Det blir vel kanskje en genser til Dear Husband av det garnet der. Jeg tror det strengt tatt er sokkegarn, but who cares?
Det mørkebrune fant jeg faktisk på en sånn charity shop. En blanding av ull og mohair. Kan sikkert brukes til noe det og. Jeg hamstrer bøker fra sånne butikker nå jeg er ute i sivilisasjonen, og av og til finner jeg andre ting også. Av og til finner jeg ganske mye. Jeg elsker markeder og charity butikker når sant skal sies.

Gamle historier

Kanskje du burde skrive, Beyla. Jeg har ofte tenkt på det. Hvor mange historier som aldri blir skrevet, som bare forsvinner.

De første årene jeg bodde i landsbyen var det fortsatt noen som var født der, oppvokst der og egentlig aldrig vært noen andre steder. Noen av de delte historiene sine med meg og jeg skulle så inderlig ønske jeg kunne skrive dem ned slik de ble fortalt, men jeg kan ikke skrive skotsk dialekt.

Tam, den gamle viltvokteren, var full av historier. Han kunne fortelle i timesvis og jeg hørte på. Etter mye mas lovte han meg at han skulle skrive ned noen av dem. Han nevnte flere ganger at han skrev i kladdebøker. "Du skal få se dem når jeg blir ferdig" sa han alltid. Så døde han plutselig en dag. Jeg spurte datteren hans om hun hadde funnet disse bøkene. Jada, sier hun. "jeg kastet dem. Det er vel ingen som er interessert i alt det gamle tullet" Jeg kunne ha grått.

"Gammeldoktoren" fortalte Tam mye om. Jeg tror det må ha vært på 50-tallet engang. Gammeldoktoren var gal og fordrukken. Han tok betaling i hjemmebrent.
Tam hadde fått en byll inne i hånden og den var skrekkelig vond og betent. Så han tok med seg en flaske og dro til doktoren. "Men" sa Tam "han var så full så han lå og sov på benken. Jeg fikk dratt ham opp og øska ham inn i vinduskarmen. Jeg greide å holde ham oppe med skuldra. Fikk plasser en skalpell i hånda på'n og så hold jeg hånda hans mens han skar opp byllen" .
"Jammen Tam" sier jeg, "hvis du gjorde alt det så måtte du jo ha kunnet gjort det selv?"
Tam så helt forskrekket ut . "Nay, I am nae doctor" sa han.

Så var det Old Rab Shepherd. Han bodde like opp i veien, sammen med collien sin, Proud. Proud hadde kommet i slagsmål med en sau engang og fått slått ut alle fortennene. Men det ble sagt om Proud at han var den beste gjeterhunden noensinne. Fikk man valper som Proud var far til - stod kjøperne i kø.
Old Rab sa aldrig et ord. Han var bitteliten, ødelagt av gikt og forferdelig sjenert. Men jeg fikk lurt ham inn i hagen min noen få ganger. Og ett par ganger løsnet tungebåndet. Han ble gjetergutt som 7åring. ---Hvor glad han ble engang han fikk et par armer av en gammel genser sånn at han kunne trekke de oppetter leggene. Han frøs alltid så forferdelig på bena.

Wee Bob som var så pertentlig som en gammel frøken. Han malte huset sitt knall rosa og gikk rundt i røkejakke. Han satt ofte oppe på taket av bilen sin med et glass konjakk i handa. Han skiftet "utstilling" i vinduet sitt hver måned. Noen ganger var det røde silkeroser, andre ganger italiensk glass. Han var 87 år gammel og gal etter damer.
Han begynte å jobbe i gruvene som 12åring.

Så mange historier som bare forsvinner.

Av barnemunn

Sønnen min ringte i dag for å skravle litt. "Vet du" sier jeg "du er bare 6 år yngre enn hva Dear Husband og jeg var når vi traff hverandre"

Det ble helt stille en stund. Og så kommer det med meget anstrengt stemme: "Mamma, det er ikke lov å skremme barn på den måten"

Han blir 30 i november!

For et par år siden bodde vi i Geneve i Sveits. Sønnen skulle komme på besøk, men Ryan Air flyet han skulle ta, landet i Bergamo i Italia. Dear Husband fikk helt fnatt. Han fikk for seg at "Barnet" kom til å rote seg bort på veien og det endte med at vi tok toget ned og møtte ham. Vi hadde en utrolig hyggelig tur, men hellanfred, "barnet" er jo egentlig en voksen mann.

Og jeg husker at jeg selv sto og stampet med foten og sa, til min mor: "Jeg er 45 år, jeg legger meg når jeg vil!" Jeg tror jeg skjønner hva det hele dreier seg om. Man er aldri gammel nok til å ha voksne barn.

Stokk