Tja

- hva kan man si? Jeg kunne selvsagt banne, lenge og inderlig, men det hjelper så lite og jeg er ikke særlig flink til det heller.
Barnet var på besøk i helgen, vi sitter og ser på TV og skravler. "Strikker du mønster, nå da?" sier han. Jeg ser på ermet jeg holder på med, og jammen har ikke garnet bestemt seg for å gjøre noe helt annet.
Jeg satt og tygget på leppen en stund; hvor langt må jeg rekke opp og hvilken arm rekker jeg opp? Så ser jeg panikken brer seg over fjeset på Dear Husband. Han har vel ennå i friskt minne siste gangen jeg rakk opp. Han snakket lenge og inderlig om at det er ingen lov som sier at begge ermer må være like, at jeg jo liker ting som er anderledes og at han syns de ble kjempefine. Jeg ga meg. Det er greit det, jeg kan godt ha to ermer som er helt forskjellig. Men han er totalt fargeblind og ser jo ikke at mønsteret avviker noe så innmari. Men for husfredens skyld, så.

Like greit egentlig, for jeg ble sur som en potte alikevel da jeg så hva frosten i natt hadde gjort med blomstene mine. Kanskje jeg skulle banne litt uansett.

Jeg kan kanskje vise frem hva jeg lagde på The Mud Club. Til meg å være så syns jeg det ble ganske fint.
Jeg fant en sånn boks med pynteglassperler på en butikk ogg helt det oppi fatet før glasuren ble brent og resultatet ble gøyalt. Må lage flere sånne tror jeg.