Det kom jo aldri noen dame på besøk og han oppførte seg mer og mer merkelig. Han har vært stille og rolig. Ikke en eneste liten kule ute i hagen med båndspilleren på full guffe og ingen patriotiske sanger. Ikke har han kjeftet på noen, ikke har han vaset rundt - full og gal og truet med å banke engelskmenn. Skikkelig bekymringsfullt det hele.
Så begynte han å ta bussen ut av landsbyen tidlig på formiddagen og kom hjem igjen sent på ettermiddagen. Jeg mener - hvorfor det? Det hele ble mer og mer mystisk. Det var noen som sa at han hadde blitt medlem av en sekt og hadde funnet frelsen. Noen mente han hadde begynt i terapi og andre sa at han hadde funnet seg en jobb. Det siste er i hvertfall helt urealistisk - han fylte nettopp 67 år og fikk alderstrygd.
Men så var det altså en hund. Hmm. En hainnhoinn.
En omplasseringshund. De kan være ganske strenge på sånne steder, en må være sammen med hunden et par uker før man får ta den med hjem. og det er hjemmebesøk først.
En kan jo ikke si annet enn at han tar ting på alvor. Men kanskje det er akkurat det han trengte.
Nå har det blitt et problem at han tar sin nye rolle som "upstanding citizen" litt for alvorlig. På lørdag sto DH og grillet 4 lammekoteletter ute i hagen. DSN kom forbi og snakket høyt om naboer som forurenset og ikke tok hensyn. Sa han som inntil for en måned siden fyrte med kull. Nå har kommunen lagt inn oljefyring i alle de kommunale husene her og hans er altså en av dem. Det er noen sånne boliger rundt omkring her. De blir tildelt folk som av en eller annen grunn ikke har økonomi til å kjøpe eller leie selv. Her oppe er det helst eldre pensjonister som bor i dem, men det er også noen som er på trygd av andre grunner. DSN er altså en av dem.
Men jeg lurer fremdeles på hvorfor han kastet ut sengen sin? Skal han sove på gulvet sammen med hunden? Er ikke det å strekke seg litt langt?
Det var morsomt å strikke og ganskes lekkert ble det også syns jeg.
Så forsvant strikkelysten min. Jeg holder på med en jakke, men det går veldig tregt. Jeg syns det er skrekkelig kjedelig og ikke har jeg egentlig lyst på noen jakke heller. Jeg er i det hele tatt lut lei, giddesløs og sur for tiden. Lei av regnvær, skotske landsbyer, gærne naboer, åser og midge. Helt kronisk.
Jeg har bestemt at jeg trenger ferie. Jeg reiser til Trondheim om et par uker. Der blir jeg en måned. Jeg blir en uke eller så i Aberdeen også. Og så får man jo bare håpe at hodet blir fylt av nye tanker, nye ideer og at trønderen i meg får et par spark bak. Det trengs.
