Kanskje du burde skrive, Beyla. Jeg har ofte tenkt på det. Hvor mange historier som aldri blir skrevet, som bare forsvinner.
De første årene jeg bodde i landsbyen var det fortsatt noen som var født der, oppvokst der og egentlig aldrig vært noen andre steder. Noen av de delte historiene sine med meg og jeg skulle så inderlig ønske jeg kunne skrive dem ned slik de ble fortalt, men jeg kan ikke skrive skotsk dialekt.
Tam, den gamle viltvokteren, var full av historier. Han kunne fortelle i timesvis og jeg hørte på. Etter mye mas lovte han meg at han skulle skrive ned noen av dem. Han nevnte flere ganger at han skrev i kladdebøker. "Du skal få se dem når jeg blir ferdig" sa han alltid. Så døde han plutselig en dag. Jeg spurte datteren hans om hun hadde funnet disse bøkene. Jada, sier hun. "jeg kastet dem. Det er vel ingen som er interessert i alt det gamle tullet" Jeg kunne ha grått.
"Gammeldoktoren" fortalte Tam mye om. Jeg tror det må ha vært på 50-tallet engang. Gammeldoktoren var gal og fordrukken. Han tok betaling i hjemmebrent.
Tam hadde fått en byll inne i hånden og den var skrekkelig vond og betent. Så han tok med seg en flaske og dro til doktoren. "Men" sa Tam "han var så full så han lå og sov på benken. Jeg fikk dratt ham opp og øska ham inn i vinduskarmen. Jeg greide å holde ham oppe med skuldra. Fikk plasser en skalpell i hånda på'n og så hold jeg hånda hans mens han skar opp byllen" .
"Jammen Tam" sier jeg, "hvis du gjorde alt det så måtte du jo ha kunnet gjort det selv?"
Tam så helt forskrekket ut . "Nay, I am nae doctor" sa han.
Så var det Old Rab Shepherd. Han bodde like opp i veien, sammen med collien sin, Proud. Proud hadde kommet i slagsmål med en sau engang og fått slått ut alle fortennene. Men det ble sagt om Proud at han var den beste gjeterhunden noensinne. Fikk man valper som Proud var far til - stod kjøperne i kø.
Old Rab sa aldrig et ord. Han var bitteliten, ødelagt av gikt og forferdelig sjenert. Men jeg fikk lurt ham inn i hagen min noen få ganger. Og ett par ganger løsnet tungebåndet. Han ble gjetergutt som 7åring. ---Hvor glad han ble engang han fikk et par armer av en gammel genser sånn at han kunne trekke de oppetter leggene. Han frøs alltid så forferdelig på bena.
Wee Bob som var så pertentlig som en gammel frøken. Han malte huset sitt knall rosa og gikk rundt i røkejakke. Han satt ofte oppe på taket av bilen sin med et glass konjakk i handa. Han skiftet "utstilling" i vinduet sitt hver måned. Noen ganger var det røde silkeroser, andre ganger italiensk glass. Han var 87 år gammel og gal etter damer.
Han begynte å jobbe i gruvene som 12åring.
Så mange historier som bare forsvinner.
5 kommentarer:
Åhnei!!! Det er skummelt at folk (som f.eks datteren) verdsetter historiene så lite.. tross alt, etter at vi er døde, hva annet gjenstår enn historiene? Hvordan ellers kan vi kjenne de berømmelige røttene uten at historiene bevares? Jeg er utrolig takknemlig for at fortellertradisjonen lever såpass sterkt i nord som den faktisk gjør. Mye blir borte for hvert menneske som faller fra, men noen historier blir jo med. Jeg kommer aldri til å glemme mange av de mine bestemødre delte før de døde. farmor var også flink å skrive dagbøker, og de er virkelig skatten i familien. Når jeg var liten var det beste jeg visste å snike meg opp grytidlig for å få morgenen alene med farmor, sitte med bare tær i fanget hennes og få høre historiene hennes. Tante tok bilde av oss en morgen vi satt slik, og det er til dags dato et av de kjæreste bildene jeg har!! Du trenger ikke meg til å skrive, ruth, historiene de har delt med deg er dine skatter, du har alt du trenger for å putte dem i papir!
Fortsett å skriv ned det du husker, du! Det er kjempeviktig å gi historier videre! Det er store skatter,og å fortelle muntlig videre til yngre generasjoner har det muligens blitt mindre av i dag enn før? Vi bør straks ta opp igjen fortellerkunsten! Morsomme historier, forresten =0)
Kaninunger! uff, da hadde jeg muligens fått problem, mus er ok, så lenge de er levende så jeg kan slippe dem ut igjen... =0) Ellers hender det at det blir med inn både frosk, snømus, ja, en andunge og ei snipe har også blitt med inn... (kattluke...)
Trist med de kladdebøkene som var kastet. Utrolig egentlig at de ikke tok vare på de...!!
Vi skulle egentlig vært flinge noen og enhver og notert ned ting. Spesielt slektskap bakover, det er viktig for de som kommer etter oss. Og snart har vi ikke noen å spørre heller for de gamle faller jo fra en etter en.
Og disse barna... barn er de jo alltid for oss, men de greier seg aldeles utmerket selv også.
Den skrytestaven var utrolig flott. Flott gave det der. Et nitidig arbeid, det ser jeg, kjempeflott!
Ønsker deg en fin helg!
Mange historier, ja.
Så mange, mange for hver person, for alle som er med på samme hendelse har hver sin historie om den...og alle har vi en historie som ikke noen andre vet om...og alle.....alle.....alle historier er verdt å høre på hvis de er godt fortalt...
Mange ganger ønsker man sånn å fortelle, men som Prøysen sier: alle vil fortelle, og få som lytter.
Virker som du er en av de som klarer å lytte og ære være deg for det!!!! Må bare for sikkerhets skyld understreke at dette litt oppbrukte begrepet her er ment helt uten ironi!
Ja du burde skrive, det er ingen ting som er så morsomt som å høre historier!
Men... dagens hendelser er jo morgendagens historier, så hvem vet? Kanskje en dag i fremtiden noen sitter og leser de eldgmle bloggpostene våre og humrer i skjegget.
Legg inn en kommentar