Ingen strikking

Ikke en eneste liten maske engang. Som Tonje
sier i kommentaren sin, - jeg har nok ikke gjort annet enn å strikke de siste par ukene - jeg trenger å gå "Cold turkey". Avhengighet er en uting, selv om det dreier seg om ull. Og hus og katt har gått for lut og kaldt vann.

Jeg, - og jeg tror det er genetisk fordi min søster har det på samme måte, - kan sitte helt stille i sofaen - og uten å gjøre en eneste ting (nesten), og så er det fullstending kaos rundt omkring. Det flyter av ting i sofaen, på bordet og på gulvet.
Uansett - jeg har vasket og ryddet i hele dag, bare så det er sagt.

Jeg var på The Mud Club i kveld og min aller, aller første tallerken ble ferdig. Jeg syns den ble litt fin, jeg. Det var ikke så lenge siden jeg var overbevist om at jeg ikke kunne få til en eneste fornuftig ting av leire - noensinne.

Har jeg noengang fortalt at dette er en "Conservation Village"? Med andre ord, et slags levende museum. Vi har ikke lov til å gjøre noe som helst som kan forandre utseende på ting og tang. Vinduer må være akkurat som de alltid har vært og hvis noen legger inn PSV vinduer så blir de "hanged, drawn and quartered" , taket må ha grå skifer og så videre og etcetera i all evighet. Og det er jo greit nok det. Jeg liker det sånn egentlig, når sant skal sies. Historie er viktig.

Så det kommer jo turister da. Det er vel det som er meningen med det selvfølgelig. Men det er flere enn en gang jeg har oppdaget at det står folk utenfor med nesen presset inn i vinduet og jeg skvetter like mye hver gang. Jeg prøver så hardt jeg kan å se ut som en sliten gruvearbeider-kone med 45 barnefødsler og 15 døde gruvearbeider ektemenn bak meg, (noen ganger er det ikke vanskelig engang og DET er skummelt), men det kan bli litt slitsomt innimellom.

William Symington
ble født i det rommet jeg sitter i nå, i 1764. Folk banker på døren og lurer på om de kan komme inn og se og alt jeg har å vise frem er bokhyllene mine, PCn og en sovesofa. Men de later jo som om de blir imponerte. Jeg syns nok de er litt teite.

Så vi sitter der, Mud Club jentene, og beklager oss over hvor mye værre det kommer til å bli, nå som vi blir Skottlands "Heartbeat". Turister og byfolk og "framandfolk" generelt! Usj og æsj. Så blir det plutselig stille, vi titter på hverandre - en nordmann, en fra Mauritius, en fra London og en fra Liverpool - og så brøler vi av latter. Av og til trenger en ikke gå langt før en glemmer hvor man kom fra.