Jeg er så lite flink til å være lei meg og når jeg tenker meg om, så har nesten alle jeg kjenner det på samme måte.
Det er vel umulig å gå igjennom livet uten at det også skjer triste og alvorlige ting i blant, men hva gjør man? Jo, man strammer seg opp, biter tennene sammen og klistrer på seg et smil. Når folk spør om hvordan det går så svarer man at; "Joda, det går, det må jo det" og så finner man på tusen ting å gjøre sånn at man slipper å tenke og enda flere ting sånn at man blir sliten nok til sove om natten.
"Du tar det så bra" sier folk da. "Jeg er imponert over hvor bra du tar det".
Men for hver dag som går så blir man litt mere sliten. Dagen blir litt gråere og det blir enda litt vanskeligere å stå opp om morgenen. Alikevel holder man det gående. "Det kunne vært verre" sier man og ler litt. Men småting begynner å irritere og man blir sint for det minste. Det blir slitsomt å snakke med folk, slitsomt å gå ut.
Og så en dag sier det stopp. Hele sinnet stuper ned i et svart hull og der forblir det. "Gå til legen" sier venner. "Få noe som hjelper".
Men hvorfor er det "galt" å være lei seg? Det er jo en like normal reaksjon det - som å bli glad for noe. Man tar da ikke piller for å glemme at man er glad.
Men tristhet stritter man imot så lenge man kan, helt til kroppen nekter.
Hvorfor er det så fryktelig vanskelig å innrømme at man er lei seg? Man burde få lov til å være lei seg iblant også.
Det mener nå jeg.
5 kommentarer:
Jeg er helt enig med deg! Det har vel med kravet om vellykkethet å gjøre - man skal liksom alltid vise en pen fasade. Men tristhet, sinne, skuffelse er også deler av følelsesspekteret. Vi må få lov til å være litt lei oss i blant! Og vi må trøste hverandre, må vi.
Hei!
Er helt enig med deg i det. men er jeg i et dritthumør, så sier jeg ifra til de rundt meg, så de ikke skal lure på om det er noe galt. Noen dager er bare DRITT, og da er det lov å være litt lei!
Du, jeg har så dårlig samvittighet for at jeg fremdeles ikke har fått sendt deg den oppskriften. Har jo sendt den en gang, men den forsvant jo.........
Kan du være så snill å sende meg en mail, så sender jeg den på mail tilbake. Min mailadr finner du i bloggen min........
god helg!!
Helt enig- det er lov å være lei seg.Vi er vel altfor lite flinke til å vise det bare! Og så skulle vivært litt flinkere til å spørre: Hvordan står det EGENTLIG til med deg? (og tåle å få høre et deppa eller trist eller leit svar!!!)
Heia snupsi! Stor klem til deg idag!! Jeg har hatt eplekake til frokost og syntes det var heeelt på sin plass. Du burde og få!! Her har telenor endelig fikset internettet igjen, så nå kan jeg plage verden min meninger igjen :) vi skal på 3 visninger idag, er ikke spesielt hypp på noen av de aktuelle (JEG HØRER IKKE TIL I BOLIGBYGGERLAG!!) men gubben er helt vill etter å få kjøpt noe snarest "Vi kan jo bare selge det igjen" mener han. rent bortsett fra at det er omtrent umulig å få solgt hus her omkring så.. gården vi ville ha hadde jo ligget på markedet i over ett år før det ble solgt. Men, vi får vel se hva fremtiden har i hånd for oss, hva? Forhåpentligvis mye deilig garn!! Det hjelper veldig mye mener nå jeg. Man får pustepauser fra tanker og bekymringer når man endelig finner roen i strikkingen
Taaaaakk for awarden! *stolt* I love your blog too :-)
Og ja, man har jo lov til å deppe så mye man bare vil, ikke sant. Men så sliten som man blir når humøret ikke er til å hanskes med! Den fine potteplanten (er den din?) er iallfall en humørspreder, med to blå "ører" som den vifter med på sidene. Selv om man er nedfor kan man likevel gi seg selv noen overkommelige smågleder, gjerne i smug når ingen ser det. Sjokolade for eksempel. Eller(jeg nevner i fleng) garnnøster, lekkert undertøy, bøker, blomster, knapper, blonde og silketråd, søte kort, glansbilder, servietter, en fin sang, eller en herlig wonderbaum til bilen.
Legg inn en kommentar