
Og så måtte jeg ta et bilde til av skjerfet for å se om jeg fikk fargene frem litt bedre. Selvfølgelig kom flere av naboen ut akkurat i det jeg var i ferd med og drapere det rundt busken. Jeg tenkte det var like greit
ikke å forklare hva det var jeg drev på med.
En av tingene med å bo på et så lite sted som dette er
sladderen. Det prates over en lav sko om
alle og
alt. Syv fjær og fem høns er bare forbokstavene. (Eller er det fem fjær og syv høns? Nåja) Jeg lurer på hva denne historien har blitt til når jeg får høre den tilbake? At jeg er redd for at plantene skal fryse?
For ganske mange år siden, ikke så lenge etter at jeg flyttet hit, satt jeg oppe en hel natt. Det er ikke alltid jeg får sove.
Ved femtiden på morgenen kom en av kattene mine inn gjennom katteluken (heter det det?) med en levende kanin slepende etter seg. Etter mye skrik og skrål fikk jeg fanget kaninen i en pose og gikk ut for å slippe den løs oppe i heia. Det plaskregnet, så jeg iførte meg lang mørkegrønn regnfrakk og svart hatt. Kattene fulgte etter meg, så jeg tok med meg sopelimen min (som jeg fikk i presang av en venninne med humoristisk sans engang) for å holde de unna mens kaninen kom seg vekk.
Midt oppe i alt dette så jeg det stod to mennesker nede på veien og så på. Men det var først etterpå at det gikk opp for meg at
alt de hadde sett var meg som føyk rundt i lang frakk og veivet med en sopelime oppe i lyngen midt på natten. De så ikke hverken kattene eller kaninen. Ungene her oppe er redde for meg enda.