Plassproblemer

Da disse husene ble bygd for sånn rundt 300 år siden eide ikke folk så mange ting. Ihvertfall ikke de som bodde her oppe. Fattige gruvearbeidere eide omtrent ingen verdens ting. De bodde på ett rom og var glad de holdt varmen. Da var det kanskje ikke så rart at oppbevaringsplass ikke sto høyt oppe på ønskelisten. De hadde ingen ting å oppbevare.

Og her har jeg to sånne hus slått sammen, bygd på bak og har så mange ting som trengs å bli oppbevart at jeg ikke vet min arme råd. Rommene er så små, det er ikke plass til så mye. Oppe er det skråtak og ikke plass til så mye mer enn senger, nattbord og noen få skuffer. Jeg har ting i kister og esker i alle kroker og kriker og har benyttet hver eneste lille plass jeg har funnet. Og enda tyter det ting ut overalt.

Så nå har jeg anskaffet en snekker. Det ble bygget et kjøkken bak her på 60-tallet engang. Og over det er det plass. Ikke mye plass, bare det som er fra kjøkkentaket og opp til taket over. Men snekkern har fått beskjed om å sage i veggen eller taket eller begge deler, lage en dør så jeg kan komme meg inn og finne en løsning på problemet mitt. Og det har han holdt på med den siste uken.




Her kan jeg jo få inn alt mulig. Kofferter, bagger, gummistøvler og kasser med bøker jeg ikke har plass til og hva det nå er alt sammen. Han har til og med lovt meg hyller til å ha sko i og stang til å henge klær på. Så ganske snart nå kan jeg rydde - og jeg gleder meg.

Men jeg lurer litt på hvordan de greide seg, de som bodde her før? Det er et lite gruvearbeider-museum i neste landsby, ett av husene er innredet slik de hadde det her for en 300 år siden. Et lite rom, et bord og et par krakker, en seng med skuffer under til de minste barna og halm på jordgulvet. Grue i ene veggen og trelemmer foran vinduene.

Gruvearbeiderne måtte selv betale for vokslyset de hadde i hjelmen, uten det kunne de ikke arbeide - og det var ikke alltid de hadde penger nok. Og kunne de ikke arbeide, fikk de ikke lønn. Det er egentlig ikke til å fatte. Ungene jobbet i gruvene fra 8-års alderen.

Det var steder bare de minste barna kom seg inn. De tro stenen etter seg i tretrau. Det står et sånt oppe på museet og jeg greide nesten ikke rikke det av flekken. Bly er drabelig tungt.

Så folk hadde vel annet å tenke på enn hvor de skulle gjøre av alle eiendelene sine. Vi er så forferdelig bortskjemte, vi vet det bare ikke. Vel, vi gjør det - vi tenker bare ikke på det så ofte. En skal jo ikke sitte å ha dårlig samvittighet for at en har det bra heller. Men av og til kanskje - burde vi huske at det ikke alltid har vært slik - og at det fortsatt ikke er det for alle. Vi er heldige, det er vi.