fredag 24. april 2009

Meg - som barn

Jeg har blitt utfordret av Berit T. Hun vil at jeg skal fortelle om meg selv som barn.

Jeg ble født i Trondheim i 1952. Den yngste av tre søsken. Veldig yngst. Det er 13 år mellom meg og søsteren min, 10 år mellom meg og min bror.

Søsteren min sa at jeg var så stygg som nyfødt at når hun måtte gå tur med meg så dekket hun hele meg med et pledd sånn at ingen fikk sett inn i vognen.

Jeg tror at hun har blitt litt mildere med årene, hun har senere sagt at jeg var kanskje ikke så fryktelig stygg egentlig, bare at hun syntes det DA. Hm.

Men jeg vokste jo selfølgelig opp til å bli et yndig og lett medgjørlig pikebarn.

Eller ikke. Når sant skal sies var jeg sinna som en tyrk og sta som et esel.

Her er jeg vel sånn rundt 3 år. Jeg husker det faktisk. Naboens Petter ville ha den kassen til å være sjørøver i. Men den kassen var min. Bare min! Han kunne pelle seg unna og sjørøvere seg i sin egen kasse.


Det var tannmerker i kjøkkenbordkanten hjemme. Der bet jeg meg fast hvis jeg ble bedt om å gjøre noe jeg ikke ville. Sånn som å legge meg eller vaske meg eller noe like tåpelig. Så jeg tilbrakte store deler av barndommen dinglende fra bordkanten mens broren min dro meg i bena og moren min var redd for at jeg skulle brekke tennene. For slapp taket - det gjorde jeg ikke.

Særlig yndig ble jeg heller ikke. Det var i det store og hele et himmelropende fravær av yndighet. Det het Olabukser den gangen og jeg fikk dem tilsendt fra en tante i Amerika. Yndlingsantrekket mitt. Det er det fremdeles, bare at nå går jeg i dongeri.


Vi bodde noen kilometer utenfor Trondheim by, på landet. Vi var alltid ute. I hvertfall husker jeg det sånn. Og moren min mente at lykkelige barn skulle være skitne og fulle av søle. Hun lærte meg til og med hvordan jeg skulle hoppe i søledammer for å få til mest sprut.









Vi var ikke store da vi fikk våre første ski. Og på ski gikk vi, hele vinteren. Naboens Petter og jeg.



















Hver eneste helg, så fremt været tillot det var hele familien ute på ski sammen med naboer og venner. Det ble lagd bål og kokt kaffe. Av og til hadde vi med stekepanne og det ble stekt pølser og "Snurring på boks". Det var den eneste gangen vi fikk spise hermetisk mat og jeg vokste opp i den tro at hermetikk var det beste som fantes.

Vi fikk vel tv da jeg var en sånn 7 - 8 år, men høydepunktet var Lørdagsbarnetimen. Da fikk jeg en flaske Champagnebrus og en pakke med Gullvafler. Hørespillene var rasende spennende. Stompa var fryktelig morsom og jeg kan enda høre stemmen til lektor Tørrdal. Og Barnetimeboka! Espen i Afrika. Den var spennende den.


Sommerferiene ble tilbrakt på en øy på Helgelandskysten. Min mors barndomshjem var tilholdsstedet for hele slekta om sommeren. Vi ungene, fettere og kusiner, lå ute i båt og fisket døgnet rundt og gjorde stort sett som vi ville.
Det var ikke så veldig mange regler hjemme heller, men ute på øya om sommeren var det ingen regler i det hele tatt. Vi fikk streng beskjed om ikke å drukne og det var stort sett det.




















Da jeg var 4 år døde min farmor. Hun hadde gård, men da min far overtok ville han ikke drive med gårdsdrift og alt ble revet og nytt hus ble bygd.
Men jeg fikk et kopplam av en nabo med gård - og så fikk jeg en grisunge som moren ikke ville vite av, av en annen. Litt senere kom det et lam til. Og så hadde jeg min egen gård. De fikk to lam hver hvert år og jeg fikk 75 kroner for dem. Det var mange penger for meg det. Grisen het Snøfte og ble gruelig bortskjemt. Han gikk ofte løs rundt omkring i haven, han nektet å spise grisemat og elsket kaker.

Vi hadde katter selvfølgelig - og hvite mus, undulat og fisk pluss en skilpadde som var utrolig dum. Vi hadde en kråke også, som broren min hadde funnet og spjelket sammen. Den hadde blitt forlatt i en bedrøvelig forfatning etter et "Kråketing" og den ble boende på kjøkkenet hos oss en god stund. Moren min påsto den forsto hvert eneste ord hun sa.


Av og til prøvde mamma å få meg til å se ut som den yndige lille datteren hun sikkert hadde ønsket seg. Hun hadde klokkertro på at hårsløyfer ville gjøre susen. Men turnskoene mine fikk de aldri!
Her er jeg i min brors komfirmasjon.








Vi hadde vel et rimelig stort hus, men det var alltid fullt av folk. Det var alltid noen på besøk. En eller annen av tantene kom ofte for en uke eller to, vi fettere og kusiner bodde ofte litt hos hverandre, det var tremenninger på bybesøk og onkler fra Amerika. Noen ganger var det venner av broren vår. Alle mine venner gikk ut og inn enten jeg var hjemme eller ikke. Søsteren min hadde giftet seg og de bodde i sokkeletasjen.

De fleste spilte et instrument eller to. En av tantene sang opera og samlet på sigøynersanger. De aller fleste var mer eller mindre "kunstnerisk anlagt". Jeg kan ikke huske at jeg noen gang kjedet meg.


Mamma kunne erte på seg småstein når hun insisterte på å synge skillingsviser for meg før jeg gikk på skolen om morgenen. Da hadde jeg alt rukket å bli tenåring og var blitt utrolig alvorlig og seriøs ifølge henne og hun var villig til å gjøre hva som helst for å få meg til å le.

Jeg kom over det.









Jeg skal utfordre 3 andre til å fortelle om sin barndom.

Jeg velger meg;

Nikoline på landet
Beyla
Muffin

16 kommentarer:

Berit T sa...

Dette var virkelig kjekt å lese!!!
Nå har jeg kost meg, og kan se dette for meg, som der ute på øaa om sommeren! Så kjekt dere hadde det med mange å leke med, fritt og godt. Så heldig du er som har så mange bilder, det er jo så artig å se og da kommer minnene.
Nydelig ungdomsbilde av deg, og en søt jente som var sinna på nabogutten:O)

Ha en flott dag der borte.

Beyla sa...

Nå lo jeg så jeg holdt på å kveles på Biolaen min. Du aner ikke hvor like vi var som barn. Hohoi, her får jeg finne frem albumet! Må merkes at jeg har nesten ikke barnebilder, huset våres brant ned når jeg var 11.

Litt om alt sa...

Dette var koselig og morsom lesing om en herlig barndom!
Har ikke problem med å se deg henge etter tenna i kjøkkenbordet, eller se dere springe lykkelige i skattejakt på øya.
For en herlig mor :D
Ikke noe rart at du har hatt eventyrlyst som voksen også.
Takk for en flott reise i barndommens minner
Klem

Gamleheksa sa...

For en herlig historie og flotte bilder! Jeg ser så levende for meg den lille yndige dinglende fra bord-kanten med tøysko på ;)

Takk for å ha gitt meg en god latter.

Fortsatt god helg.

Muffin sa...

Takk for utfordringen - som jeg tok på strak arm. Ble jo inspirert av dette barndomsinnlegget ditt da! Artig lesning ;)) tror du var en liten rampejente ja...

Stubbetufsa sa...

Hei, Ullhedina!
Trivelig lesning! Jente med bein i nesen, må jeg si! Med sine meningers mot! Slikt blir det kvinnekamp av! Heia, heia!

marit sa...

Sitter her og humrer- det høres ut som om du har hatt en flott barndom! Tror det er veldig bra at barn et litt sinte og sta;-)

Annepålandet sa...

Hei hei! Høres ut som om du har hatt en flott barndom! Du er jo så morsom - dette var god lørdagsunderholdning! Og nå skjønner jeg hvorfor du fortsatt liker å hoppe i søledammer. Jeg vokste også opp i den tro at hermetikk var den flotteste maten - det var Joikaboller som utløste det. Og suppeposer. Sånn går det når mor legger sin ære i god, hjemmelagd mat... Dessverre er det nok ikke så mange barn som vokser opp i slik frihet nå for tiden, barndommen har blitt altfor voksenstyrt. Synd, synd!

Ha en riktig god kveld og en fin helg! Håper du ble godt fylt opp med kultur i Glasgow!

Tonje sa...

Dette var riktig artig lesning! Høres ut som om du har hatt en flott og fri barndom. Fine bilder var det også.

sipusa sa...

Hehe, jeg har også barndomsbilder i svart-hvitt og tv fikk vi ikke før jeg var 8-9, hehe, det var nok mamma hun likte ikke tv tenker jeg;-) Men den dagen vi fikk tv var det ei jente fra nabolaget som kom for å fortelle at en annen nabo hadde fått en sønn; det ble fort glemt når hun oppdaget at vi hadde fått tv! Så det var store nyheter at den sære innflytterfamilien endelig hadde anskaffet noe normalt ja;-D (vi var sikkert ikke spesielt sære altså men vi var innflyttere uten tv;-)

Nikoline sa...

Dette var verkeleg koseleg lesning! Og eg kjenner meg SÅÅÅ godt igjen i mange ting,så det er tideleg me har vakse opp i samme ti-åra..
Kjekt å få utfordringa,den tek eg gjerne! (må berre tenkja meg om bitte litt...)
Ha ein flott søndag:0)

Sylvia sa...

Så koselig å lese om barndommen din da!!! Det får også minner fra min egen barndom til å komme frem. Jeg har også blitt utfordret, men jeg vet ikke hvor alle mine bilder fra barndommen er blitt av. Noen ble ødelagte i en vannlekkasje hos mine foreldre. Og det er synd!!
Har våren kommet til deg da?

LivM sa...

Du burde egentlig begynne å skrive bøker. Det er en stor fornøyelse å lese i bloggen din. Jeg får meg mang en god latter!! Morsomme bilder som får meg til å huske en del fra egen oppvekst.
Ønsker du får en flott vår!!

Sonja sa...

Neimen,har du også vært barn:)
Du hadde til og med en fantastisk bardom skjønner jeg.
Der jeg vokste opp hadde vi en voksen mann som vi kallte for "Tramp i søla" ( nå kom jeg til å tenke på det)Så det hender at voksn folk også liker å holde på med sånt.
Artig med disse fra barndommen historiene.Da kommer en på artige historier fra en sjøl var liten.

Røsslyng sa...

Så artig å lese om barndommen din og du skriver jo så morsomt at jeg blir sittende å flire her foran skjermen
Det å være litt sta kan jo komme godt med, men jeg har aldri hørt om noen som har drivd å bitt seg fast i bordkanten på den måten *ler*.
Ha en finfin uke videre!

Guro sa...

Ufattelig underholdende, kosa mæ med lesinga. Vi e samme tiår skjønne æ, her va mye likt.
Takk for hyggelig kommentar te jakka mi. Strikke sommertopp av samme garn, men d e litt uegna, for tjukt liksom, men MÅ være lojal te løfte mitt om å redusere garnlageret.