Meg - som barn

Jeg har blitt utfordret av Berit T. Hun vil at jeg skal fortelle om meg selv som barn.

Jeg ble født i Trondheim i 1952. Den yngste av tre søsken. Veldig yngst. Det er 13 år mellom meg og søsteren min, 10 år mellom meg og min bror.

Søsteren min sa at jeg var så stygg som nyfødt at når hun måtte gå tur med meg så dekket hun hele meg med et pledd sånn at ingen fikk sett inn i vognen.

Jeg tror at hun har blitt litt mildere med årene, hun har senere sagt at jeg var kanskje ikke så fryktelig stygg egentlig, bare at hun syntes det DA. Hm.

Men jeg vokste jo selfølgelig opp til å bli et yndig og lett medgjørlig pikebarn.

Eller ikke. Når sant skal sies var jeg sinna som en tyrk og sta som et esel.

Her er jeg vel sånn rundt 3 år. Jeg husker det faktisk. Naboens Petter ville ha den kassen til å være sjørøver i. Men den kassen var min. Bare min! Han kunne pelle seg unna og sjørøvere seg i sin egen kasse.


Det var tannmerker i kjøkkenbordkanten hjemme. Der bet jeg meg fast hvis jeg ble bedt om å gjøre noe jeg ikke ville. Sånn som å legge meg eller vaske meg eller noe like tåpelig. Så jeg tilbrakte store deler av barndommen dinglende fra bordkanten mens broren min dro meg i bena og moren min var redd for at jeg skulle brekke tennene. For slapp taket - det gjorde jeg ikke.

Særlig yndig ble jeg heller ikke. Det var i det store og hele et himmelropende fravær av yndighet. Det het Olabukser den gangen og jeg fikk dem tilsendt fra en tante i Amerika. Yndlingsantrekket mitt. Det er det fremdeles, bare at nå går jeg i dongeri.


Vi bodde noen kilometer utenfor Trondheim by, på landet. Vi var alltid ute. I hvertfall husker jeg det sånn. Og moren min mente at lykkelige barn skulle være skitne og fulle av søle. Hun lærte meg til og med hvordan jeg skulle hoppe i søledammer for å få til mest sprut.









Vi var ikke store da vi fikk våre første ski. Og på ski gikk vi, hele vinteren. Naboens Petter og jeg.



















Hver eneste helg, så fremt været tillot det var hele familien ute på ski sammen med naboer og venner. Det ble lagd bål og kokt kaffe. Av og til hadde vi med stekepanne og det ble stekt pølser og "Snurring på boks". Det var den eneste gangen vi fikk spise hermetisk mat og jeg vokste opp i den tro at hermetikk var det beste som fantes.

Vi fikk vel tv da jeg var en sånn 7 - 8 år, men høydepunktet var Lørdagsbarnetimen. Da fikk jeg en flaske Champagnebrus og en pakke med Gullvafler. Hørespillene var rasende spennende. Stompa var fryktelig morsom og jeg kan enda høre stemmen til lektor Tørrdal. Og Barnetimeboka! Espen i Afrika. Den var spennende den.


Sommerferiene ble tilbrakt på en øy på Helgelandskysten. Min mors barndomshjem var tilholdsstedet for hele slekta om sommeren. Vi ungene, fettere og kusiner, lå ute i båt og fisket døgnet rundt og gjorde stort sett som vi ville.
Det var ikke så veldig mange regler hjemme heller, men ute på øya om sommeren var det ingen regler i det hele tatt. Vi fikk streng beskjed om ikke å drukne og det var stort sett det.




















Da jeg var 4 år døde min farmor. Hun hadde gård, men da min far overtok ville han ikke drive med gårdsdrift og alt ble revet og nytt hus ble bygd.
Men jeg fikk et kopplam av en nabo med gård - og så fikk jeg en grisunge som moren ikke ville vite av, av en annen. Litt senere kom det et lam til. Og så hadde jeg min egen gård. De fikk to lam hver hvert år og jeg fikk 75 kroner for dem. Det var mange penger for meg det. Grisen het Snøfte og ble gruelig bortskjemt. Han gikk ofte løs rundt omkring i haven, han nektet å spise grisemat og elsket kaker.

Vi hadde katter selvfølgelig - og hvite mus, undulat og fisk pluss en skilpadde som var utrolig dum. Vi hadde en kråke også, som broren min hadde funnet og spjelket sammen. Den hadde blitt forlatt i en bedrøvelig forfatning etter et "Kråketing" og den ble boende på kjøkkenet hos oss en god stund. Moren min påsto den forsto hvert eneste ord hun sa.


Av og til prøvde mamma å få meg til å se ut som den yndige lille datteren hun sikkert hadde ønsket seg. Hun hadde klokkertro på at hårsløyfer ville gjøre susen. Men turnskoene mine fikk de aldri!
Her er jeg i min brors komfirmasjon.








Vi hadde vel et rimelig stort hus, men det var alltid fullt av folk. Det var alltid noen på besøk. En eller annen av tantene kom ofte for en uke eller to, vi fettere og kusiner bodde ofte litt hos hverandre, det var tremenninger på bybesøk og onkler fra Amerika. Noen ganger var det venner av broren vår. Alle mine venner gikk ut og inn enten jeg var hjemme eller ikke. Søsteren min hadde giftet seg og de bodde i sokkeletasjen.

De fleste spilte et instrument eller to. En av tantene sang opera og samlet på sigøynersanger. De aller fleste var mer eller mindre "kunstnerisk anlagt". Jeg kan ikke huske at jeg noen gang kjedet meg.


Mamma kunne erte på seg småstein når hun insisterte på å synge skillingsviser for meg før jeg gikk på skolen om morgenen. Da hadde jeg alt rukket å bli tenåring og var blitt utrolig alvorlig og seriøs ifølge henne og hun var villig til å gjøre hva som helst for å få meg til å le.

Jeg kom over det.









Jeg skal utfordre 3 andre til å fortelle om sin barndom.

Jeg velger meg;

Nikoline på landet
Beyla
Muffin