- den annens brød

Lørdagen regnet det faktisk ikke!! Og endelig fikk vi satt opp haveskuret - eh - hagerommet mener jeg. Det var kjøpt som byggesett og det gikk utrolig fort når vi først kom i gang. Men da vi kom til taket plundret vi litt. Vi er jo ikke noen husbyggere egentlig, hverken DH eller jeg.

Naboen nedenfor oss, som faktisk er husbygger av yrke, kom plutselig ut med verktøykassen sin og tilbød å hjelpe. Så på null komma niks var taket på også.



Han er en litt underlig skrue denne naboen.
Han er så tynn og duknakket at jeg i mitt stille sinn har døpt ham "Bokfinken Knut". Evindelig bekymret og pjuskete. Han er en hyggelig kar, men så ivrig etter å hjelpe har jeg aldri visst at han var.

Vi takket og bukket og var mer en takknemmelige, både DH og jeg selvfølgelig.

"Jeg har begynt et nytt liv", forteller han. "Jeg har hatt en nær døden opplevelse. "

Han hadde hatt vondt i magen i lange tider og til slutt klarte han å overbevise seg selv om at han hadde magekreft. Han hadde gjort en avtale med Vårherre om at han skulle gjøre en god gjerning hver dag hvis han bare fikk leve litt lengre. "Jammen hva sier legene da?", lurte jeg på og var skikkelig forskrekket. Nei, han hadde jo ikke gått til lege fordi han ville ikke ha dødsdommen, en han kjente hadde dødd to dager etter at han hadde vært til legen.

Men, - fortsetter han før jeg fikk igjen stemmen, - han hadde ikke blitt noe bedre av å være snill og så hadde han fått for seg at Vårherre ville at han skulle bli snill mot Den Slemme Naboen også, de to har vært erkefiender i flere år nå, og der gikk grensen mente han. Det var aldeles for mye forlangt. Ikke engang Vårherre kunne tvinge ham til det.

Så han bestilte legetime og det viste seg at han hadde magekatarr. Han hadde fått medisin og nå var han mye bedre.
"Jammen du hjelper jo oss nå, fortsetter du med en god gjerning om dagen fremdeles?" lurte jeg på. -Ja, ikke hver dag da, men han hadde funnet ut at folk hadde blitt så mye hyggeligere i det siste så han tenkte han kunne fortsette litt til.

Folk slutter aldri å forundre og fasinere meg.

Etter en skikkelig våt søndag dukket jammen meg solen opp igjen i går. Halv åtte om morgenen sto jeg ute og malte hageskur. Og det gjorde jeg hele dagen - helt til klokken syv på kvelden. En må jo gjøre ting mens det er sol - det varer aldri lenge.

Jeg sparklet og grunnet, slipte og malte. Tok ut vindu og dør, malte sprosser og dørkarmer. Det er lenge siden jeg har vært så inderlig sliten. Det tok et to timers bad for å bli menneske nok til å kunne legge meg.


Jeg hørte det øsregnet i natt, i morges regnet det fortsatt og det var jeg ganske så glad for. Men så klarnet det jammen meg opp og det jeg gjør akkurat nå er å finne på ting sånn at jeg slipper å gå ut å male det siste strøket. Jeg vil gjerne selvfølgelig, men ryggen min nekter. Armene og bena også. Kroppen min er veldig mye eldre enn meg og akkurat nå har den bestemt seg for å være olding.

Jeg har heklet litt, jeg måtte jo prøvekjøre de nye heklenålene mine. Siden jeg fortsatt ikke hekler tepper så fant jeg ut at bestemorsruter kanskje kunne gjøre seg som skjerf også. Jeg brukte det Regia merino/silke 6ply garnet jeg kjøpte og jeg syns selv det ble ganske fint faktisk.









Jeg ble ferdig med englemaskesjalet også. Tror jeg da. Hva gjør man med kantene? Hekler man rundt det eller skal det båre være sånn? Og hva slags kanter bruker man i tilfelle?


Nå skal jeg sette meg ned å fundere litt på hva jeg skal kalle "rommet" mitt. For det må jo ha et navn vel? Hvis noen har et godt forslag så taes det i mot med takk. Hodet mitt er visst ganske så skrapt det med.