torsdag 19. november 2009

Fremskritt


Bilen mitt har vært på verksted i to hele uker, men i dag var den endelig klar til henting og jeg tok bussen ned.   Det er 10 år siden jeg tok den bussen sist.  Det går buss 4 ganger om dagen  hele uka nå.

Den kjører selvfølgelig ikke rett ned. Den kjører  halve landet rundt.  Det ligger et par tre bittesmå landsbyer spredt rundt  omkring og den er innom hver eneste en - ellers er det ganske så folketomt og en blir sittende der og filosofere.

Da jeg kom hit for ca. 14 år siden gikk det en buss i uka.  Hver onsdag kl 10.00 kjørte den de 4 milene til nærmeste by med skikkelig butikk. Der stod den i en og en halv time og så måtte vi ta den hjem igjen.
Det andre året jeg bodde her arbeidet DH i Spania og jeg hadde hverken bil eller førerkort - så den bussen var jeg på nesten  hver onsdag.  Det var meg og en hel skokk med eldre damer. 

I det vi kjørte gjennom en av landsbyene sier en av damene til meg at; "Her bor det en annen norsk dame".     "Henne må jeg jo treffe", sier jeg og spør om noen vet navnet hennes.
Å nei, får jeg til svar. "Du må ikke finne på det.  Hun er farlig. Hun mishandlet mannen sin, tvang ham til å sove i garasjen og til slutt slo hun ham ihjel med en øks"   Jeg trodde ærlig talt at de fleipet med meg og svarte at det var sånn vi gjorde det i Norge og at der var det helt vanlig.

De snakket ikke så mye med meg etter det. 

Jeg traff jo damen til slutt selvfølgelig, helt tilfeldig faktisk, på en nyttårsfest på puben i den byen. En høyreist, pen dame i midten av 70-årene.  Hun var utsultet på selskap og jeg fikk hele livshistorien hennes den kvelden.

I begynnelsen av 1950-årene studerte hun ved Universitetet i Oslo og var familiens store stolthet. Men så fikk en affære med en gift mann følger.  Da hun nedkom med tvillinger som hun nektet å gi fra seg, var skandalen fullstendig. Familien slo hånden av henne og hun måtte slutte studiene.

Da hun traff en skotte som ville gifte seg med henne og ta henne med bort fra all sladderen sa hun ja, nesten uten å tenke seg om. Og sånn endte hun opp her.
Med de sladret her også.  Hun var anderledes, utlending til og med - og hun hadde barn fra før. De var ikke nådige, naboene.
Mannen var ikke snill han heller. Han drakk og da slo han.  Men da han gikk løs på guttene hennes tok hun igjen.  "Jeg sparket ham ut og låste ham inn i garasjen" sa hun til meg. "Jeg har da norskt blod i årene" - og så lo hun litt.
Og sånn gikk årene til han en dag ramlet ned loftstrappa i fylla og slo hodet mot vedkomfyren.  Han døde da.   Men da fikk ryktene virkelig fart på seg og selv etter at politiet hadde etterforsket saken og frifunnet henne fullstendig - gikk praten.  Og det gjorde den fortsatt da jeg traff henne - 10 år etter at det skjedde.
- Hvorfor reiser du ikke tilbake til Norge - spurte jeg henne.
- Jeg har ingenting å reise tilbake til - svarte hun.

Hun døde for noen år siden, men jeg tenker på henne av og til.  Sånn som i dag  når jeg satt på den bussen igjen.  De er borte alle de gamle damene også nå. Kanskje de tok med seg den elendige sladderen og skadefryden sin i graven.  Jeg håper og tror at det ikke ville ha gått på samme måten om det hadde skjedd i dag.

Da ville hun ha gjort ferdig studiene sine og kommet i Norsk Ukeblad som den dyktige og enslige tvillingmoren som tok doktorgraden. I hvertfall håper jeg det. Litt fremskritt må det vel ha vært i de siste 50 årene?

9 kommentarer:

Frk.Badegakk sa...

For en historie! Beviser forsåvidt at det finnes sladdertiker både her og der. Godt du har fått bilen reparert da!=D

Rigmor sa...

En historie til ettertanke....Ha en fin dag !

Gamleheksa sa...

For en livshistorie. Ja, det er ingen som har garanti for at livet skal være lett. Det er mange sterke kvinner der ute i verden.

Men er det lov å spørre så frekt: hvordan i all verden havner DU på den gudsforlatte flekken? ;)

LivM sa...

Først en kommentar til bildet ditt. Dette må da være et eldirado for turgåere. Er du flink til det eller ligger tåka som oftest tykk?
Sladderhanker kan gjøre mye ondt. De finnes nok i dag også, men nå tror jeg det er så mye annet (les; reality tv) som opptar dem og gjør at de har mer enn nok å snakke om! Trist var det å lese om henne !

Litt om alt sa...

Bygdedyrets forbannelse det der...
Uff, det risler nedover ryggen i kuldegysninger. Det verste er at det dyret lever i beste velgående uansett hvor en er i verden.Fremskritt er det nok på en del områder, men snakketøyet til folk er vanskelig å stoppe...

Tonje sa...

Du skriver så levende, Ruth. Interessant historie, ja, det finnes mange skjebner...

Buss bare en gang i uken! Huff a meg... og så bare halvannen time for å få gjort alt en skulle før bussen gikk hjem igjen... nei, fy! Sånnt går ikke an! Godt det har bedret seg med årene.

Røsslyng sa...

Wow, for en historie!
Jeg kunne ikke holde meg fra å flire da du sjokkerte ved å si at det er slik vi nordmenn er...men jeg synes den stakkars tvillingmoren fikk en litt for ublid sjebne, utrolig hvor stor kraft det kan bli i sladder, rykter og antagelser.

Annepålandet sa...

Ja, hun var nok født femti år for tidlig, den stakkars damen. Men det spørs jo om ikke dere to har bidratt til å opprettholde bildet skottene har av de hardbarka nordmennene???
Uansett, du forteller fantastiske historier - som man både må le og nesten gråte av!

TorAa sa...

Litt av en historie.
Forteller ganske mye om det som kalles bygdedyret. Og så snakker vi om mobbing i skolen. Voksne er mye mer djevelske i så måte.