Vannvittig

Det regnet da jeg våknet opp og vinden hylte rundt nåva. Den eneste som virket uberørt var den forbaskede hanen over veien som kykelikyet uavbrutt. M.a.o. - verden var ganske dum da jeg våknet. Verden har vært dum i flere dager faktisk.

Jeg satt nede i stua og drakk kaffe og tenkte på hvor lite morsomt det er å være deppa. Og så fikk jeg en sånn "På vei til Damascus" opplevelse. Det ER lite morsomt å være deppa. Ikke morsomt i det hele tatt. Jeg ble helt imponert over mine egne dype tanker og fant jo fort nok ut at dette her var lite matnyttig og at det måtte jeg gjøre noe med. Egenterapisering var det som måtte til.

Jeg føk rundt som en besatt en stund, med støvekost og bøtte - huset var fylt til randen av hybelkaniner og det som værre var. Det er jo snart helg og - vel - det som kanskje ligger til grunn for denne deppenheten min - jeg har fødselsdag. Og jeg blir jo så fruktansvärd gammal.

"Tar De livsløgnen fra et gjennomsnittsmenneske, tar De lykken fra ham med det samme." skrev Ibsen og det har han jo rett i. Men nå er det ikke nok å unngå speil lengre. Jeg får nok bare innse at det jeg aldri trodde skulle skje meg - har skjedd. Jeg har blitt gammel. Jeg er eldre enn det moren min var da hun var eldgammel - da jeg var ung. Men, ok, hun ble jo mye yngre da jeg ble eldre. Snodig det der.

Uansett, jeg bestemte meg for å slutte med all den betuttetheten, det hjelper jo ikke på noe som helst.

Så huset ble vasket og midt oppi det hele kom postdamen med pakke.

Masse nydelig alpakkagarn fra Litt om alt. Hun og jeg har byttehandlet litt igjen. Og ikke bare var det et aldeles praktfullt, mykt garn i deilige farger, men hun hadde sendt med et halssmykke som sto i stil også. Man kan jo ikke drive å være deppa da?

Tenk så nydelig genser det må bli av dette. Jeg blir snill bare av tanken.

Men altså, videre med historien, for selvterapisering er og blir, for meg, BADEKAR.

Og i dag bestemte jeg meg for å gå hele milen. Jeg ville ha alt. The lot. Så jeg fylte opp badekaret og lot det stå til.

Disse husene ble ikke bygd med innlagt bad. De ble ikke bygd med bad i det hele tatt. Så badet vårt må være verdens minste. Men jeg har et stort badekar. Og jeg har et sånt badekar-stativ med plass til stearinlys, bok og vinglass. (Julegave fra DH) og Barnet sørger for at jeg til enhver tid har nok av L'Occitane badeoljer og kremer. Ren luksus.
Jeg åpnet en flaske med champagnebobler og fylte et stort glass med masse jordbær. Jeg satte en cd jeg liker på spilleren, kjørte håret fullt av Arabisk leire og viklet cling-film rundt, la på en sånn bomull facemask - og så var jeg klar.

Men jeg hadde vært så aldeles for generøs med badeoljen. Det var fullstendig umulig å sitte, det var glatt som isholke. Siden badekaret er så langt er det ingen ting å butte føttene imot og jeg skled ned. Det er fullstendig umulig å drikke champagne liggende. Bare prøv. Det går ikke.
Til slutt ble jeg hengende krampaktig på en av håndtakene på badekarsiden med tærne viklet rundt vannkranen - for her skulle det drikkes vin om så fanden sprakk.

Så kom jeg på at jeg hadde glemt å låse ytterdøren. Vi bor på landet. Åpner du ikke døren på første bank, kommer folk bare rett inn. Jeg fikk panikk, tenk om det kom noen og her satt jeg med en maske som fikk meg til å se ut som noe ut av en amerikansk skrekkfilm og med håret innklint i leire og plastfilm! Uten klær, gudbedre.

Så jeg var på vei ut av badet og opp for å låse døren, men så sklei jeg selvfølgelig, det var alt for glatt. Og gikk rett til bunns. Utrolig nok så hold ansiktsmasken, men plasten falt av og leiren i håret ble til gjørme som rant nedover nakken og fjeset.
Og så dukket den sangen opp i hodet mitt "If my friends could see me now" og dermed fikk jeg latterkrampe. Og gikk rett til bunns igjen, men denne gangen greide jeg å få med meg vinglasset. Der lå jeg og vaket i olje, gjørme, vin og knuste jordbær. Så er jeg ikke tearapisert nå, så vet jeg gudbedre ikke. "En får ikke mere morro enn det man lager sjøl" sa broren min alltid.

Jeg har ikke invitert til selskap i år. Det er første gangen i mitt uhorvelig lange liv jeg ikke skulle ha burstakalas. Jeg har t.o.m sagt til DH at jeg ikke vil ha presang!!! Dette er krise altså. Jeg må få jagd sammen noen venner og lage bløtekake. Og jeg håper DH har mere vett enn meg - for får jeg ikke presang - ja da blir jeg deppa!


PS. Jeg er ikke sikker på at "egenterapisert" ER et ord, men det burde være.