Her er jeg

 Jeg har fått et par emailer fra hyggelige bloggvenner som lurer litt på hvor jeg har blitt av.   Jeg er fortsatt i Skottland og jeg er fortsatt uten PC.  Nå har jeg kjøpt et tastatur til iPaden min, men det er som å koke mat på de derre dukkestuekomfyrene vi hadde i gamle dager. Den gangen  leketøyet til småpiker skulle lære oss å bli flinke og fornøyde husmødre.  Det fungerte aldri på meg.   Og jeg tror ikke dette tastaturet kommer til å gjøre meg til en stor forfatter heller. Guri noe så knotete.

Hvor skal jeg begynne?

Litt bakgrunnshistorie kanskje.  Når det settes i gang store prosjekt, hovedsakelig innen oljeindustrien så leies det inn konsulenter for bestemte tidsrom. DH er en sånn konsulent.  Det er agenter som blir kontaktet av arbeidsgivere og som har lister over konsulenter. De ordner da med intervju, papirarbeide, billetter etc etc og er bindeleddet mellom arbeidsgiver og konsulent.  

     Den agenten som arrangerte jobben i Stavanger var skrekkelig treig.   Intervjuet hadde funnet sted i november alt og hun fikk aldri gjort seg ferdig.  Til et par dager før jul.  Putselig måtte alt gjøres på en gang og biletter og hotell fikk vi beskjed om å skaffe selv.   Det var uhyggelig mye som måtte gjøres og det var ikke enkelt, alle hadde jo juleferie.    Vi dro opp til Aberdeen for å tømme leiligheten der.  DH som er avhengig av hjemmedialyse måtte orden opp med sykehuset her og kontakte sykehuset i Norge, i det hele tatt så var det full fart.   Vi fant ingen som kunne transportere møblene for oss midt i jula og det endte med at vi donerte alt til en Charity.   Vi pakket og vasket og ryddet og satt i timesvis i telefonen og prøvde å få fatt i folk.  Onsdagen var vi ferdige og gikk ut for å spise.  

Da vi kom hjem utpå kvelden lå det en mail fra agenten på PCn.     To linjer.    `Pga av sikkerhetshensyn kan vi ikke lengre tilby stillingen og trekker kontrakten tilbake`

Hva vi følte akkurat da tror jeg ikke jeg er i stand til å beskrive. Agenten var ikke å få tak i heller, hun hadde reist på ferie.  Neste morgen kjørte vi hjemover, slitne og fullstendig utblåste og slått ut.

Jeg satt og hisset meg opp faktisk. DH var overbevist over at det var helsesituasjonen hans som hadde fått dem til å trekke seg, men den hadde de blitt opplyst om allerede i november.  Man kan da ikke komme med sånt 4 dager før han skulle begynne i jobben?

Jjg klarte å finne et telefonnr. til arbeidsgiveren og fikk DH til å ringe dem direkte for å utbe seg en forklaring.  

Der hadde de fått en like kort email fra agenten som sa at DH var for syk til å komme. !!!!!????     De skjønte ingenting av noe som helst de heller.  To andre som også skulle begynne å jobbe hadde også forsvunnet fra radaren.  

For å gjøre en lang historie litt kortere.   I løpet av en kort tlf. samtale ble alt ordnet og DH fikk beskjed om å komme som planlagt.  Han dro 3, jan.  Den dagen var det full orkan her og jeg fikk for meg at værgudene var etter oss igjen.  Men det gikk bra det med.

Jeg ble igjen her for å ordne med saker og ting.  Men jeg ble litt skrøpelig faktisk.  Betennelser i muskler  og ledd, magedillogdall og tull og tøys.  Jeg ble en smule satt ut en stund for å si det sånn.  Men nuh går alt meget bedre.  Helt på sant.

 

  

Jeg har strikket masse.   Dette strikket jeg i en miniKAL sammen med Liv M.   Det er strikket i Kauni Effektgarn og på rundpinne. Jeg syns jo også at det ser fantastisk ut, men jeg syns det ble så stivt og kløete at jeg aldri kunne tenke meg det.  Gletting rådet meg til å vaske det i maskinen på 40 grader ullvask og det fungerte faktisk.  Det ble mye mykere.  

Vi fant leilighet via Finn.no.   Det var mange nydelige leiligheter, men kun en med badekar og som ikke hadde noe i mot katter.  Så den tok vi.   Den er malt gul og det var orange dolokk på badet.  Kan man leve med det tro?   

Pusifer har fått sprøyter og pass og nytt bur som man kan fly i.  Billetter er  bestilt og den 27 februar burde jeg befinne meg i Norge.   

Det gleder jeg meg til.