En liten Gibort

Under krigen var man i  England veldig bekymret for å bli invadert av tyskerne.   Noe som i og for seg er fullstendig forståelig, de var et særdeles lite hyggelig folkeferd å bli invadert av.  I hvertfall på den tiden. 

 

Jeg har blitt fortalt at en av de tingene de foretok seg for å forhindre dette var å ta bort alle navneskilt på togstasjonene sånn at når tyskerne kom med koffertene fulle av bomber og granater og løste togbillett fra Dover til London så ville de bli så forvirret over ikke å vite hvor de var at de ville gi opp hele invasjonen og reise hjem igjen.  

 

Jeg kan ikke garantere at den historien er sann, men jeg skulle i hvertfall ønske den var det.  Jeg syns jeg ser den Deutche Whermackt stå fullstendig forvirret nede på Victoria Station og si at "Nei, dette gidder vi ikke, nå drar vi hjem".

 

(Bildet av den noe utfordrende Mona Lisa fant jeg på en vegg inne i byen)

Men det er et problem at Stavanger har adoptert den samme taktikken, i hvertfall på bussene.  Det er ingen navn på stoppestedene, ingen kart eller opprop på bussen og i det hele tatt ingen verdens ting som kan fortelle deg hvor i verden du er.  På den annen side så får jeg jo sett meg rundt omkring.   Jeg har til og med vært på Sola Flyplass et par ganger uten å ha hatt det minste ønske om å være der.  For hjem reiser jeg ikke før jeg må og jeg tar ingen hint om det motsatte.  

 

Det har regnet noen dager og da har jeg sittet inne og strikket dukker.  

 

Arne og Carlos dukker.  Jeg skjønte aldri det der med Julekulene egentlig, men dukkene - de skjønner jeg.  

Og når dukken var strikket så måtte hun jo ha klær og det var like morsomt å strikke.  

 

Hun ble vel litt større enn det hun skulle fordi jeg strikket på pinner 3,5 og med Østlandsgarn fra Nille. Egentlig skulle hun ha vært fylt med ull også, men det fant jeg ikke så jeg myrdet en hodepute og hun er nå full av syntetisk vatt.  

 

 

 

 

 

 

Og så skjedde det som så ofte skjer, jeg klarte ikke å holde opp.  

Jeg fant denne på Ravelry, Milly Molly heter den.  Boka om Milly Molly Mandy og vennen hennes Peter var den første boka jeg leste på egen hånd og da bare måtte jeg jo strikke denne.  

 

Oppskriften er skrevet for flatstrikking på 2 pinner og den er temmelig full av feil,  men jeg mekket rundt den, strikket på rundtpinne og syns Milly Molly ble søt.  

Hun er også strikket i Østlandsgarn og stappet full av puteinnhold.  (Det er sikker nok til enda et par dukker i den puta der)

 

 

Men nå er altså problemet mitt at jeg har jo ikke bruk for så veldig mange dukker. 

 

Så - om noen har lyst på Milly Molly Mandy så kan de legge igjen en kommentar under her og si fra om det og så trekker jeg en vinner om en uke, altså 2. april. 

 

Hun er altså i ull og derfor kommer hun til å krympe om hun blir vasket så jeg tror ikke hun egner seg som leketøy for veldig små småbarn.  

 

Nå skal jeg høre på Nattradioen, lese Norsk Ukeblad og spise seigmenner.