Dagens fangst

Er det ikke fantastisk at man kan handle på Mauds Garn på Tveita når man bor i Skottland? Hva gjorde man før man fikk internett?

Tynt og lekkert alpakkagarn som skal strikkes på pinne nr. 9 og bli til tunika. Men først må jeg få strikket ferdig jakken jeg holder på med - og genser til Dear Husband. Men jeg bare vet at det ligger der og venter på meg. Lykke!

Jeg var i "byen" i går for å handle og da kjøpte jeg roser til meg selv, - fordi jeg egentlig syns jeg er ganske grei. Man skal påskjønne sånt, det er jeg sikker på at jeg har lest et sted.

The Mud club

Sølekake-klubben. Det er det Dear Husband kaller keramikk gruppen min. Og egentlig så kan han ha rett. Ihvertfall når det gjelder meg. Jeg er fullstending håpløs og blir nok aldrig noen keramiker, nei. Men det er så innmari koselig og sitte der sammen med andre jenter, drikke kaffe og ha leire opp til albuene.

Sola var akkurat på vei ned da vi dro hjem. Selfølgelig hadde jeg ikke annet kamera enn mobilen min, men jeg poster det nå alikevel.

Spøkelser og skrømt

Det er gammelt her oppe. Det har bodd folk her i mange, mange hundre år. Og det er mange historier om spøkelser og gjengangere selvfølgelig. Det hadde nesten vært rart ellers.

Naboen min nedefor her, banket på døren min en ettermiddag. Han er en all right fyr, men han minner meg så om Bokfinken Knut. Han er tynn og hengslete med lang tynn hals, temmelig duknakket og evindelig bekymret. Men han sto altså utenfor døra, hvit i fjeset og vill i blikket.
"Jeg må snakke med noen" sier han. "Jeg har ikke sovet på flere netter. Jeg har fått spøkelser i huset".
Jeg fikk satt ham ned i en stol og gitt ham en kopp kaffe. "Jeg hører musikk og det er noen som prater hele tiden" sier han. Fyren er virkelig helt fra seg. "Sist natt var det noen som spilte på sekkepipe".

Men den sekkepipa - den hadde holdt meg våken også. Saken er nemlig den at de som bor i huset ved siden av hun med hanen (rett over veien) driver med hundeoppdrett. Så det har stått en hærskare med hunder og bjeffet natten lang. Noen har vel klagd, tenker jeg, for de har hengt opp høytalere ute og radioen står på full guffe natten igjennom. Og det virker jo på en måte. Hundene bjeffer ikke like mye.

Han virket nesten litt skuffet da han gikk. Hans hus er forholdsvis nytt. Ikke mere enn 50 år gammelt. Kanskje han innerst inne ønsket seg et spøkelse eller to?

Bo på landet

Jeg var nettopp ute for å rope Pusifer inn. Det er kaldt og stjerneklart. Stakkers lille bilen min har rim på hele seg.

En av åsene her har en radar - og så vidt jeg vet er dette det eneste stedet i UK hvor Flyvåpenet har lov til å trene på å fly under radaren. Så mens jeg står der ute og roper på pusen, kommer det et jagerfly durende rett over hodet på meg. Og like etter ett til. Hele huset hopper og rutene klirrer. Pus kom inn som et skudd. Jeg lurer på om jeg kan ringe militæret neste gang Pusifer ikke kommer med en gang?

En annen sak er at jeg vet de har blitt bedt om å ikke gjøre dette på denne tiden av året. Sauene lammer og de blir vettaskremte av det. Rypene liker det ikke heller. I morgen kommer Tommy Shepherd til å være fly forb-sint.

Men om jeg er veldig heldig så kanskje hanen rett over veien fikk krøll på stemmebåndene. Han vekker meg hver morgen klokka 3. Jeg savner ofte det stille og rolig livet i en større by.

Den som intet våger

Så har jeg kastet meg uti det og begynt på jakken jeg fant på Drops.

Det er faktisk ikke så vanskelig som det ser ut til. I hvertfall ikke etter at Lillefix fikk meg til å forstå gangen i kontstrikk. Dette er faktisk enklere.

To ganger i dag har naboer av mannearten vært innom på kaffe og begge to spurte meg om jeg strikket bikini. Bikini!!! Hvordan tror de damer egentlig ser ut? Jeg måtte jo spørre. "Nei" sier han ene, litt flau. "det bare minnet meg om - vel en - bikini" Å ja? Really?

Garnet kjøpte jeg på E-bay fra Kina! Det er nydelig. Mykt og deilig, men litt tynnere enn jeg trodde, så jeg måtte gå opp en størrelse i strikkepinner. Men det gjør ingen ting. Jakken blir bare litt luftigere den. Håper jeg da.
Garnet tok 14 dager i posten og kostet meg den enorme sum av ca. 20 pound for 1000 gr. garn, og det var inkludert porto
Jeg har fått Knit Pick Harmony pinnene mine også og de er bare fabelaktige å strikke med. (Jeg har bestilt strømpepinner fra Holz og Stein også. Jeg kan vel få både - og)

Sokker i kontstrikk

Jeg fikk strikket ferdig sokkene mens jeg var i Aberdeen. Mønsteret står Lillefix
for og det finner du i bloggen hennes. De var faktisk skikkelig morro å strikke. Skjønt, jeg strikket ikke i to farger, men jukset litt med flerfarget garn. Det er en absolutt fordel å kunne strikke "baklengs". Hadde jeg måttet snu for hver omgang hadde jeg nok ikke funnet det like morsomt.

Og så er det "garnfangsten" min. Kun en butikk i Aberdeen som selger garn. Det er bare en i Glasgow også, så vidt jeg vet. Samme butikken egentlig. John Lewis. En sånn Steen og Strøm affære. Jeg hadde lovet meg selv dyrt og hellig at jeg ALDRIG skulle handle der, men hva gjør en stakkar?

Jeg var innom John Lewis i Glasgow her før på vinteren. Det plaskregnet, det var kaldt og jeg hadde vondt i bena. Jeg karret meg opp rulletrappene til garnavdelingen som ligger bortgjemt helt bakerst, satte meg ned ved et bord der og bladde litt i noen mønsterbøker. Så kommer det et damemenneske med utseende som en spissmus bort til meg - "Disse mønstrene er beregnet på unge" så hun "de klassiske mønstrene finner du der nede" og peker nedover reolene.
Min humoristiske sans hadde forlatt meg forlengst på det tidspunktet og jeg tente på alle pluggene. "Trenger man aldersbevis for å handle her?" fikk jeg slengt utav meg før jeg hinket ut igjen.
Det tok flere dager før jeg kunne le av det. Alle andre fant det jo selvfølgelig ustyrtelig komisk, selv når jeg stod der og var såra og vonbroten - eller muligens fordi jeg var såra og vonbroten. 55 år er da ingen alder? Er det vel? Men kanskje jeg ser utrolig mye eldre ut? Og da er det jo enda værre.

Jentene i butikken i Aberdeen var hyggelige nok de. Men den ene kunne fortelle meg at de hadde ikke så mye utvalg fordi - " det er jo egentlig ikke så mange som strikker". Så det så. Det blir vel kanskje en genser til Dear Husband av det garnet der. Jeg tror det strengt tatt er sokkegarn, but who cares?
Det mørkebrune fant jeg faktisk på en sånn charity shop. En blanding av ull og mohair. Kan sikkert brukes til noe det og. Jeg hamstrer bøker fra sånne butikker nå jeg er ute i sivilisasjonen, og av og til finner jeg andre ting også. Av og til finner jeg ganske mye. Jeg elsker markeder og charity butikker når sant skal sies.